Alle liker Kjøtt

Jøran: "Jeg er kommunist"

2012-02-01T22:35:00.002+01:00

Turneavslutning, festivalen PopSession 81, Solot. Foto: Tore Neset

Men hva er egentlig kommunisme? Kjøtts siste dager i Polen er preget av store diskusjoner, ekspresjonistisk kultur i åkeren, og et spektakulært palass i hjertet av Europa. Les siste del av Helge Gaarders unike turnerapport fra 1981.

Dette har skjedd: Kjøtt, The Aller Værste og DePress med følge, tilsammen 33 norske nyrockere, har dratt på turne i Polen, sommeren 1981. De har opplevd sult, overvåkning, eksistensielle kriser og kafkaesk forvirring. Del en og to av Helge Gaarders turnereportasje for Nye Takter er publisert på Alle liker Kjøtt-bloggen her og her. Nå nærmer det seg slutten og Warzawa.

Etter hundre beskjeder og ingen avklaring blir det avreise fra Gdansk mot ukjent mål. En liten landsby ved et viktig veiskille skal fungere som callingstasjon. Sjefene blir igjen her for å prøve å streite opp ting.

Det polske landskap åpner seg igjen. Etterhvert som vi kommer lenger sør blir kontrastene i bebyggelsen større. Fattigslige, rivningsklare bygårder er smykket med fargesprakende plakatmalerier i endeveggen. Prangende moderne kunst i kjempeformat. OBOS hadde fått pustebesvær av mindre. På samme måte kan man plutselig mellom temmelig spartanske gårder se en svært ekspresjonistisk kultur ute i åkeren. Det gir inntrykk av et fattig folk med en rik kultur. En voldsom uttrykkskraft i teater og billedkunst. Og polsk jazz er jo heller ikke kjent for å være av den streiteste typen. Kanskje man i dette kan finne noe av viljestyrken og egenarten som er grunnen til at det polske folk har overlevd så mange banesår.

VODKA

Meldestasjonen viser seg å være en liten billedskjønn landsby i van Gogh-ske omgivelser. Vi korter ned ventetida med is og jordbær, kaffe og cognac.

Det ender med at vi må overnatte her på et lite ungdomsherberge med 20 senger pr sal. Vi er kommet tett på hverandre før, men tettere blir det nå. Vi kjøper vodka av en gammel mann på torget - svartebørsen er overalt. Noen av oss har litt taxfri whisky igjen. Og vi får føling med verden.

De Store Diskusjoners Tid har begynt. Lasse i TAV hiver fram første brannfakkel: Hvor mange av dere er det som vil kalle dere for skikkelige kommunister? Jøran i Kjøtt hiver seg med en gang på og proklamerer seg ekte troende. Umiddelbar protest blant tilhørerne: Men hva faen er kommunisme for noe da?!


Kommunist (t.v) og bassist, på scenen i Polen. Foto: Tore Neset

I et annet rom holder Den Store Våghals et foredrag om polsk politikk, mens Vår Mann I Jernet - eller Sosa som vi har begynt å kalle ham - er i ferd med å planlegge neste turne: well, this is my first tour all alone, you know, but next time, next time you know, everything will be perfect, you know. Maybe I can arrange something with Grotowskij, you know, maybe not with him but with some other person...

Maria Schneider ligger på campingsenga og leser bok, og Plastic sover sittende midt i all viraken etter dagens strabaser. En svær gjeng sitter rundt ham og diskuterer høylydt om et band skal samle seg og underlegge seg en ide, og det vil som oftest bety en person, eller om alle skal komme med sitt slik at bandet blir en slags syntese av flere ideer. Men vil ikke det siste bety at man faller mellom flere stoler og ikke får profilert seg i det hele tatt? Jo! Nei! Men så hør da for faen.. Vi må våge mer! Ikke drit 'a! Vi må tenke originalt! Det hele ender med diskusjon om vi skal kjøpe mer vodka eller ikke. For en gangs skyld tar vi fornuften fangen, og legger oss i rimelig tid.

PLOCK

Neste dag avreise til Plock. En ny bu, et nytt tredjeklasses hotell og en ny liten klubb. Den kroniske tørsten er spesielt sterk etter flere timer i en overoppheta bil og etter flere tonns sjauing. Vi stikker på byen på jakt etter is og drikke. Vi finner fram til en luftig kafe, og begynner med en ny bestillingsteknikk: en av hver av alt som finnes på menyen. Hvis vi finner noe godt og kaldt så bestiller vi en runde til.

I Plock får vi også gått på en skikkelig butikkrunde, og vi får et bilde av den polske produksjonsmåte. Ett år produserer man sko, et annet år støvler. Ett år får du bare kjøpt hermetiske kjøttkaker og blå slips, neste år får du bare kjøpt bønner og erter og grønne slips.

Overbemanninga i butikkene er også ganske tydelig. En ekspederer, en annen pakker, en tredje gir deg en lapp, en fjerde tar imot lappen, en femte sitter i kassa og tar imot penga og gir deg det du har kjøpt. Men det dobbelte bokholderiet er som sagt til stede overalt. Snart har vi funnet fram til byens luksus-hotell hvor alle drikkevarer er tilgjengelige. TIl og med kald juice!

Seinere på dagen får vår medbrakte Journalist seg en på tygga. Han har nemlig sendt hjem en telex med følgende melding: "Norsk rock i depresjonens Polen". Hvilken depresjon? Hadde ikke vi nettopp snakket om optimismen og styrken som preget store deler av folket på tross av vareknapphet og vanskelige politiske forhold? Og leste man videre i telexen var plutselig en forholdsvis normal turne blitt til en beinhard nevekamp mellom rockere og russiske agenter. Man gjør seg visse tanker: Rock og journalistikk har egentlig mye til felles. Det er sjelden direkte usant, men som oftest sterkt forenkla, og helst i en salgbar retning. Man tenker i store bokstaver, man spiller etter gamle klisjeer. Får man det enkelt nok, men samtidig spennende nok ved første øyekast, da selger man store opplag. Og er det ikke det vi alle går og drømmer om?

WARZAWA

Sjette dag i Polen er høytidsdag: vi nærmer oss Warzawa - Europas sentrum. Trekker man en linje fra Cap Roca i Portugal til Uralfjellene i Sovjet, og en annen linje fra Cap Metapan i Hellas til Nordkapp hjemme i Norge, så vil disse linjene skjære hverandre akkurat i Warzawa.

Europas sentrum. Løvens hule. Udyrets pulserende hjerte.

Warzawas historie er Europas historie i fortettet form. Ingen by var så totalt utslettet etter andre verdenskrig som Warzawa. Ingen sivilbefolkning led større tap.

Men mesteparten av Warzawas mystikk ligger i symbolet som Europas hjerte. Denne dvergen blant kontinenter som har preget en hel verdens utvikling. En blekksprut med armer som har sugd seg fast overalt, og sprøytet inn sin dødelige gift. Et rovdyr umettelig i sin sult og ustoppelig i sitt begjær.

TAV i Warzawa. Foto: Sidsel Tolaas/lånt fra tav.no

Warzawa er gedigen. Det er her DePress må ha henta inspirasjon til Monuments. Byen ser ut sånn som det låt i kjempehallen på Lenin-verftet: en voldsom stor tung vegg av lyd med atmosfærisk hallklang. Warzawa er storslått, tragisk, sorgfull og heltemodig. Gatene er breie med tre felt i hver kjøreretning. Husene er høyreiste og stolte. Det er særlig en bygning som skiller seg ut: Kulturpalasset som Stalin ga byen i gave etter krigen. Et voldsomt monument med sovjetisk arkitektur.

Da vi skulle inn i palasset gikk vi feil. Overkjørt av størrelsen gikk vi gjennom inngangspartiet og opp et par-tre etasjer før vi skjønte at dette bare var en liten fløy av bygningen. Vi hadde entra kjøkkeninngangen så og si. Lasse fra TAV - mannen med de tusen ideer og like mye kunnskap - forteller seinere at da palasset sto ferdigbygd oppdaga man at det sto på myrgrunn. Hele stasen kunne synke i jorda og falle sammen som et korthus. Man løste problemet ved å installere fryserør i kjelleren for å stive opp grunnlaget. Men hva skjer hvis strømmen går? Og dette kan vi jo ta som et bilde på hele øst-Europa.

CLEAN DEAL ELLER DIRTY DEAL

I Warzawa merket vi oss at polsk presse har skrevet om oss. Interessen er stigende, og på den siste konserten blir vi filma av et team fra polsk TV. DePress nærmer seg stjernestatus, og vi får endelig beskjed om at nå er alt klart for spellejobb på PopSession 81: Polens største pop-festival. Hovedfienden tar imot den fortapte sønn.

Det er litt merkelig å tenke på Nebbs historie som flyktning, og en av våre polske venners historie, som frivillig la seg inn på asyl for å slippe unna politiet da de en stund viste litt for stor interesse for det han holdt på med. Men Polen er på mange måter et kontrastenes land. Og mytene om østblokken har allerede fått seg et kraftig skudd for baugen. Mens vi har reist rundt har vi møtt både pønks og hippies og fashion-folk som er kledd i Londons siste skrik. Det er tydelig at det er grobunn for flere miljøer bak Jernteppet enn det man får inntrykk av gjennom vestlig media.

Etter fadesen i Sopot begynte jeg å lengte hjem. Et frenetisk forsøk på å bruke de siste penga gikk i dass, og vi satte kursen mot Swinoujcsie. Det var lørdag, og da er alle sjapper stengt. Vi fikk ihvertfall spist godt for penga, og resten ga vi til Zuzak som tross alt hadde slitt som en gud. Og helt til det siste, like før vi kom oss ombord i ferga, lovet han at next time, you know, next time everything's gonna be perfect, you know.

Men det spørs vel det, da, om det blir noen neste gang. Hovedfienden ble som sagt interessert, og ryktene begynte å gå om at de hadde kommet med feite tilbud for seinere turneer. For hvis noe selger godt nok, så betyr ikke meninger og politikk noen ting. Selv den mest rabiate kan bli kjøpt opp, og dette prinsippet gjelder i like stor grad i øst som i vest. Så vi får se hvem vi dealer med neste gang - det kan se ut som det helst blir de som gir deg dirty deal.

Helge Gaarder

"Fadesen i Sopot", som Gaarder refererer til, var turneavslutningen på festivalen PopSession 81 i byen Sopot, der nærmere 80.000 skal ha revet gjerdene og stormet inn på festivalområdet. Mer om dette i Trygve Mathiesens bok "Fra hardcore til a-ha: Norsk postpunk 1980-85" s 280-287.

Journalisten Gaarder refererer til var Tore Neset, da medarbeider i musikkavisen Puls og frilanser for Dagbladet.

"Jeg har bare en kommentar til Gaarders tekst (man polemiserer jo ikke med en død mann):

Jeg brukte ikke Instamatic på turen, men et relativt avansert Ricoh speilrefleks-kamera. Så det, så." konstaterer Tore Neset i dag, snart 32 år etter.

Nesets reportasje fra Polen-turneen for Puls starter lovende med : "De gjorde det tidlig klart at de ikke likte meg", og Neset har selv lagt den ut her.

Også Knut Selsjord og Ulf Knudsen var med på turneen og skrev reportasjer for henholdsvis Klassekampen og Nye Takter. Det kan vi komme tilbake til.

Som vi vet: Det ble ingen neste gang. Kjøtt ble oppløst fem måneder etter at turneen var over.

Kjøtt blir overvåket

2012-01-23T19:41:00.005+01:00

Den nysgjerrige tilskueren i hvit skjorte og slemme solbriller tilhørte visstnok den polske sikkerhetstjenesten. Vi fortsetter turen gjennom Polen med Kjøtt, The Aller Værste og DePress, sommeren 1981. Det er Helge Gaarder som forteller, og som nå begynner å tvile på hele Kjøtt-prosjektet.

Bildene til denne bloggposten er utlånt fra Tore Nesets flickr-stream. Han var med på turnen som reporter for Puls og Dagbladet.

Del en av Helge Gaarders reportasje fra Polen-turneen, opprinnelig publisert i Nye Takter august 1981, finner du på bloggen her.

Dette har skjedd: Etter mye byråkrati har følget på 33 tatt seg inn i Polen. Andrej Nebb kysser sitt hjemlands jord for første gang siden han flyktet, ti år tidligere. Turneen er ankommet Gdansk, til konsert som allerede er en dag forsinket, etter en av mange kafkaeske erfaringer med polske myndigheter.
--

NORSK GAMMAL NY-ROCK

Tida nærmer seg for den første konserten i Polen, og spenningen vokser: vil det bli kicket vi trodde mens vi ennå var i Norge? Uka før vi reiste holdt vi en slags avskjedskonsert på Ribo i Oslo. Der hadde den nagende tvilen meldt seg nok en gang: hva er det egentlig som er i ferd med å skje med den nye rocken? Etter to-tre år har vi fått vår faste plass i norsk kulturliv: spelemannspris, jenvlig omtale i presse og ukeblad, god presentasjon på Pop Spesial med intervju og greier, og jaggu vil de ikke ha oss med på et diskusjonsprogram i TV også. For ikke å snakke om deltakelse i natt-rocken for å holde ungdom unna gata.
Og vi går fremdeles rundt og kaller rock for opprørsmusikk?
Jeg syntes sjøl at konserten vi gjorde på Ribo var riktig elendig: alle gjorde det som var venta av dem. Alt gikk etter programmet. Men var det spenennde? Var det noen visjoner? Var det vågalt? Kanskje det å spille i Polen kunne gi en ny dimensjon til musikken. Særlig Warsawa ville inspirere: et historisk sus, en europeisk dybde, en gotisk feeling. Hele denne mystiske aura som omgir byen.

Helge Gaarder sminker seg, backstage på Polen-turne.
Foto: Tore Neset

Men allerede første konsert i Gdansk slår beina under drømmen. Det blir stort sett det gamle kjøret, og folk sier det er bra. I Warsawa dukker det til og med opp noen norske pønkere som skriker etter gamle låter for å få opp stemninga! For å si det pent så virker det som om norsk rock har en iboende latskap og middelmådighet i seg. Det er noe ved den som alltid vil være norsk og som alltid vil være rock. Hvorfor kan vi ikke bryte barrierer? Hvorfor kan vi ikke ta hverandre på alvor? Jeg lenger etter margbeins-musikk, musikk som bryter gjennom og slåss på kanten av det umulige. En viss porsjon fremmed støy, som Handorff engang kalte det.

LUKSUS
Tredje dag i Polen sitter jeg foran studenthotellet og føler meg som jeg var i Luleå eller Stavanger. Alt er ved det normale, og alle er stort sett glade.
Fremdeles venter vi på at noen skal bestemme noe. Det kaotiske/katolske preget har funnet sin egen orden: Ingen bestemmer, alle betemmer. Hundre beskjeder, hundre dementier.
Men vi klarer etterhvert å ordne oss noen fritimer før konserten i kveld på Lenin-verftet. Med kamera og lommeboka full gir vi oss ut på sightseeing i gamlebyen. En konstant jakt etter kawa og lody (slå opp i ordboka). Tørsten har vært kronisk siden vi kom til Polen. Det er varmt som i Hellas, men nesten umulig å oppdrive noe kaldt å drikke.
Mot slutten av dagen finner vi fram til en luksusrestaurant. Vi bestiller fisk, kjøtt og fransk rødvin. Vi behøver ikke tenke på prisene. Ved å veksle på svartebørsen - og den florerer overalt - blir vi høyeste overklasse her i Polen. Hundre norske kroner blir til 3000 zloty, og det er ihvertfall halvparten av en vanlig månedslønn. Før vi reiste kunne vi lese i norske aviser om polsk hungersnød og katastrofal mangel på nesten alt. Riktignok har vi sett folk i køer og et par forretninger med tomme hyller, men hungersnød må i beste fall være en mild overdrivelse. Vi ser jo stadig vekk lange køer foran iskioskene, og det skal et visst overskudd til for å stå en time i kø for å få en pinne med is.

Luksusrestauranter er selvsagt ikke for vanlige polakker, og i polsk målestokk er det drit-dyrt her. Men vi sposte godt alle ti for 7000 zl og det tilsvarer altså ca 240 kroner. Den polske økonomi er et dobbelt bokholderi over østlig og vestlig valuta. For oss faller det heldigst ut, og vi nyter luksustilværelsen så lenge det varer.

"Agressive Rock" i Polen. Foto: Tore Neset

POLSK KULTUR

Neste dag besøker vi Solidaritets hovedkvarter. Vi har fått audiens hos lederen for kulturavdelinga. Han viser seg å være en sprek middelaldrende skuespiller. Til tider kommer skuespillerbakgrunnen hans litt for sterkt fram. Det blir for glatt og profesjonelt, lissom. Men stort sett virker han ekte og sterkt engasjert når han snakker. Og det viser seg her at den polske tenkemåte også her skiller seg klart fra den vest-europeiske. Med sensasjon i vente og beven i stemmen spør vi ham om hva som vil skje hvis det blir sovjetisk okkupasjon. Han er tydelig velinformert om hva vestlig opinion blir fortalt. Med et glimt i øyet sier han at det får bli et problem mellom Ivan og det polske folk, et problem som han regner med de vil klare å løse,
Solidaritet vil altså ikke henvende seg til generalene og starte forhandlinger. De vil henvende seg til soldatene og prøve å forklare dem at de har felles interesser med Solidaritet.

Denne optimismen og uredde holdninga møter vi også på andre måter. Vi hører om politiet som stopper folk på gata for å arrestere dem. Men mens de ransaker arrestanten oppdager forbipasserende hva som skjer og tar saken i egen hånd. De stimler sammen rundt politifolkene og mobber og truer dem i samla flokk til de ikke tør gjøre noe annet enn å stikke av - uten arrestanten. Jeg skulle likt å se noe liknende i Norge.
Som vest-europeere flest sitter vi der og tenker på den individuelle frihet, og vi spør Solidaritets-folka om det er blitt større frihet i Polen etter streikene i fjor sommer. Han skjønner ikke hvor vi vil og spør tilbake hva vi mener med frihet. Spørsmålet blir konkretisert til å gjelde teater: er polsk teater blitt friere i løpet av det siste året? Kan man sette opp hvilket stykke man vil? Da ringer det en bjelle et sted i underbevisstheten og jeg våkner opp av dvalen. Polsk teater har jo i årtier vært Europas mest eksperimentelle. Norsk teater er som en søndagsskole i forhold. Folk som Grotowskij og Szajna hadde dødd om de satt her som fluer på veggen.
Jeg skjønner hvorfor de ikke fatter hva vi mener med frihet. Vår vest-europeiske bakgrunn gjør oss mer amerikanske enn vi liker å tro. "You think you're so clever and classless and free, but you're still fucking peasants as far as I can see".

Bildet av oss sjøl som pepsi-reklamerende amerikanske ungdommer vokser idet vi cruiser inn på torget før avreise fra Gdansk. Med høy rock ut av åpne bilvinduer breier vi oss over torget og spiller frisbee under latter og høye tilrop. Frisk ungdom i fin stil og glade farger. Coca Cola adds life!
--
FORTSETTELSE FØLGER
Takk nok en gang til Tore Neset for bilder fra denne historiske turneen, som han har hentet opp fra kjelleren og lagt ut på flickr

Den legendariske Polen-turneen: Helge Gaarder forteller

2012-01-19T18:54:00.002+01:00

Kjøtt på polsk: Juli 1981 dro de tre store i norsk nyrock - Kjøtt, The Aller Værste og DePress - på en historisk turne til Polen. Landet var på randen av sammenbrudd, og det var Kjøtt også. Her er turnerapporten Helge Gaarder skrev for musikkavisen Nye Takter.

Helge Gaarders på veien-rapport sto på trykk i Nye Takter nr 12-81, datert 12. august. Under tittelen "10 dager med kaos, cognac og gammal nyrock" fulgte et omfangsrikt reisebrev fra Helge Gaarder og en kortere, mer faktapreget rapport fra Ulf Knudsen. Gaarders reportasje er svært interessant og tilsvarende lang, så jeg velger å republisere den i tre deler på Kjøttbok-bloggen.

Gaarders tekst sier mye om Gaarders orientering mot europeisk kultur og dreiningen bort fra det amerikanske, et skille som også markerte to fronter i norsk rock tidlig på 80-tallet, og som i musikkavisene etterhvert gjenspeilet seg i Beat-leiren (Halden/ USA) og Puls-leiren (Oslo/Storbritannia/Tyskland).

Denne rapporten fra Kjøtts indre liv, fra bandets leder, er også et forvarsel om at bandet ikke kunne vare. Gaarder var begynt å stille grunnleggende spørsmålstegn ved hele Kjøtts prosjekt.

I boka om Kjøtt skriver jeg at turneen ble arrangert av den norske venneforeningen for Solidaritet. Det stemmer ikke helt, og her er Trygve Mathiesens postpunk-bok mer presis: Norsk Studentunion tok initiativet og opprettet kontakt med den polske studentorganisasjonen NZS, som var alliert med Solidaritet, og som drev konsertbooking i Polen. Mathiesens bok (Norsk Postpunk 1980-1985) inneholder flere gode fortellinger fra turneen.

Men nå: Bli med på første del av Kjøtt, DePress og The Aller Værste på tur, med ferja fra Ystad i Sverige til Swinoujcsie i Polen.

Gaarder forteller kronologisk og greit, uten fikse journalistiske grep. Og uten fotografier. Vi begynner på begynnelsen.

10 DAGER MED KAOS, COGNAC OG GAMMEL NYROCK Del I

(ingress)Med smått og stort var vi 33 mennesker som skulle bak Jernteppet med den norske varianten av 80-tallsmusikk. Et spenstig sprang fra den norske andedam, ut mot Europa og smeltedigelen Polen. Et voldsomt kick av en ide som ingen trodde på før vi endelig sto der på kaia i Ystad - halvannen time før avgang. Trippende, ventende, med feber i kroppen og tro på det umulige.

(brødtekst) Pass og visa var ennå ikke kommet. Men vi hadde fått telefonbeskjed fra Oslo. Den polske ambassaden hadde endelig fått ut fingeren, og alt var ferdig stempla og registrert i dag kl 16.15! Den Store Våghals - hr Einar Braathen - var nå på vei til Ystad med alle papirene. En helvetes kamp mot tida på ruteliv, hurtigbåt og taxi.

En time før avgang kommer han løpende. Vi kan ennå ikke tro det er sant, men han forteller: etter minst hundre telefoner til Det Kongelige Utenriksdepartement som ringte den norske ambassaden i Warzawa som igjen tok kontakt med den polske kulturadministrasjon. Etter intens spaning og buskagitasjon på høyeste nivå var endelig alt klart for avreise

BAK JERNTEPPET

Vi nærmer oss Polen over Østersjøens nattsvarte hav. Den tax-frie galskap har grepet tak i oss med uant kraft. Stevnemøtet skrider fram i en alkoholisk diare av gamle betroelser og nye bekjentskaper.

Vi ankommer Swinoujcsie (prøv å lese det høyt!) tidlig fredag morgen. Som gode nordmenn er noen fremdeles i toppform, mens de fleste er preget av den nøkterne søvns gravalvor. Idet vi setter foten på polsk jord hiver Andrej Nebb seg i bakken og ruller ekstatisk rundt i graset: endelig tilbake etter 10 år! Den programmatiske spontanitet slår ikke feil. Turneens eneste helstøpte Journalist er påpasselig til stede med sitt Instamatic. Kan dette bli en førsteside, montro?

Vi hadde avtale med de polske arrangører om å bli møtt med ferge, men ingen viser seg. Vi skjønner at ikke alt er som det skal være - den polske virkelighet har allerede letta på sløret. Men vi kan ikke gjøre annet enn å beinkjøre til Gdansk for å rekke første konsert, som skal gå av stabelen allerede samme kveld.
Det nordpolske slettelandskap åpner seg: flate marker med korn og kveg, innimellom avbrutt av klynger og alleer med eviggrønne trær. En uendelighet av horisonter på kryss og tvers. Sammen med gass og giring blir dette en slags monoton musikk. En flat, transparent, høyspent musikk.

Det minner meg om Rød Salme, en film av den ungarske regissøren Miklos Jancso. Kameraet går i langsom bevegelse. I løpet av filmen var det bare to eller tre klipp. En slags liturgi, et sørgmodig, symbolsk rituale. Bildene veksler mellom nære detaljer og store oversikter. Mennesker i formasjoner kommer ut og inn av fokus. Ansikter, hender og nakne kroppsdeler reiser seg som en styrke i den sørgmodige monotonien. Et bilde på Polen som et hjemsøkt land med en stormfull historie. Ikke noe annet land i Europa har opplevd så mange katastrofer, kriger og nederlag. Polen er landet som de europeiske stormakter kunne sjonglere med som de ville. Polakkene fungerte som sjakkbrikker i et spill mellom gale keisere og impotente konger. Polen er landet som gikk under, enten på grunn av langvarig okkupasjon, eller på grunn av regelrett deling mellom stormaktene, eller kort og godt et systematisk folkemord. Men Polen er også landet som har reist seg som fuglen Fønix ut av ruinene hver gang. Et viljesterkt, stolt og seiglivet folk.

Vi ankommer Lenin-verftet i Gdansk - Solidaritetens vugge og amme. Nesten som en lettelse kommer beskjeden om at konserten er utsatt til søndag - mange er dødslitne etter den strabasiøse reisen. Lettelsen vokser til forventning når vi ser plakater og bannere over hele byen med DePress, Kjoett og The Aller Verste. Turneen er visst godt organisert allikevel!

Vi innkvarteres på studenthotell, og tar seinere på kvelden ned til Club Jack i gamlebyen. Og her dukker han endelig opp - vår mann bak jernteppet: Andrej Zuzak. En friker og bohem som balanserer hårfint mellom det illegale og legale, mellom det mulige og umulige. Han prøver å bygge opp en alternativ booking-organisasjon. Et alternativ til Jazzforbundet på den ene sida, hvor det hersker forskjellig syn på om de skal arbeide med rock eller ikke. Et alternativ til den offisielle konsertarrangør på den andre sida, som nærmest har monopol på pop og rock i landet, og derfor kan styre det som de selv vil. Dette blir aktualisert når han forteller hvorfor han ikke greide å rekke fram til Swinoujcsie som avtalt: da han kom til jazzforbundet i Warsawa for å få de penga de hadde garantert for i lengre tid, fikk han plutselig bare njet og kroken på døra. Den polske tenkemåte begynner etter hvert å komme fram: en avtale er en avtale inntil man plutselig ombestemmer seg. Alt går i orden, om ikke i dag så kanskje imorra.

Fra nå av befinner vi oss altså i Polen på lykke og fromme. Vi må stole på den enkelte arrangør, og vi må stole på at publikum møter mannsterkt opp på konsertene. Hvis ikke vil vi komme hjem, blakke og bankerott.

På Club Jack blir vi ellers diska opp med cognac og suppe. Andrej Nebb avslører seg som den perfekte reiseleder og betaler rundhåndet for hele gjengen. Fortsetter det sånn vil vi i hvert fall ikke lide noen nød så lenge vi er i Polen!

KAOS

Andre dag i Polen begynner med fullkomment kaos. Vi skulle hatt frokost på hotellet, men den viser seg ikke å eksistere. Men verre enn det: vår mann bak Teppet er forsvunnet! Det siste man hadde sett til ham var at han seint på kvelden klatra utpå hotellets vegger i flere etasjers høyde. Har mannen stukket av? Eller er han arrestert som hadde sett flere politifolk inne på hotellet midt på natta? (her er det noen såkalte settefeil som gjør at avsnittet ikke gir mening. bloggers anm.)

Men etter et par timers venting dukker han opp med rød-tunge øyne og viser oss vei til en billig cafe nede i byen. Vi tester det polske folkekjøkken for første gang og folk går nesten amok ved disken. For dette så jo helt knall ut: pannekaker, syltetøy, eggerøre, suppe, salat. Vi forsyner oss grådig og kaster oss over maten. Men hvilken skuffelse av en nedtur! Det smaker piss og rottegift, og vi lar iallfall halvparten stå igjen. Det er nesten flaut. Vi føler oss som amerikanske turister og vekker sikkert avsky for vår arrogante opptreden.

Vi finner et annet sted lenger ned i gata, og der var det bedre stil, ja! Uskyldige som barn bestiller vi te, kaffe og kake. Men på dette stedet betyr kaffe karsk og te betyr te med cognac. Humøret vokser betraktelig hos våre polske venner, Zuzak, Isabella og Mr Plastic holder hver sin tale for å sette oss inn i situasjonen (Vi skal heller ikke glemme Maria Schneider, hun ble kalt det på grunn av likheten med den berømte, men hun kunne ikke si så mye på et språk som vi kunne forstå, så det blei med øyekontakten).

Plastic var vokalist i pønk-gruppa Brain Control, som skulle varme opp for de norske banda. Zuzak har vi presentert før, og Isabella var den handlekraftige som redda oss i alt kaoset. Og situasjonen i Polen ble karakterisert sånn: No panic, folks, men dere er i Polen, ikke i Norge. Et annet system, en annen stil.

Club La Stadia i Gdansk er et lite kjellerlokale midt i den gamle bydelen. Stemningsfullt beliggende mellom kirker og brosteinsgater, Gdansk het Danzig i preusser- og tyskertida, og man kan se at bryggende ved Wislas utløp at dette er en handelsstad fra Hansa-tida.

Neste gang: "Norsk gammal nyrock": Gaarder tenker over elendig Kjøtt-konsert i Oslo og refser norsk rock. Møter Solidarnosc, reflekterer over begrepet frihet, og den polske egenarten.

Journalisten det refereres til, er Tore Neset, nå redaktør i IT-avisen, da utsendt reporter for musikkavisen Puls og Dagbladet. Også Knut Selsjord var med på tur og skrev for Klassekampen. Dette vil vi forhåpentlig komme tilbake til.

Hyllest til Kjøtt 4. februar

2012-01-09T21:41:00.002+01:00

Sett av lørdag 4. februar: Da blir det hyllestkonsert til Kjøtt på Crossroads i Oslo. Oslo Ess (bildet) er husband for kvelden, og skal framføre Kjøtt-sanger, med en rekke celebre gjestevokalister.
~~Mer info følger.~~ Klikk videre for pressemeldingen som ble sendt ut idag (tirsdag)

"Oslo Ess spiller Kjøtt - en hyllest til Kjøtt"

"Kjøtt er ett av de viktigste banda i norsk musikkhistorie. Det snakkes hele tiden om ‘De 4 Store’ i norsk rock, men trolig hadde det ikke vært noe ‘De 4 Store’, hadde det ikke vært for nettopp Kjøtt.

I ‘Morgenbladet Topp 100’-kåringen kom Kjøtts minialbum ‘Kjøtt’ fra 1980 helt opp på en 4. plass over de beste norske utgivelser, noensinne. Stemt frem av artistene selv. Det betyr rett og slett av svært mange artister i Norge har et meget sterkt forhold til Kjøtt, og dette mini-albumet spesielt. Tidligere kåringer både fra musikkjournalister og publikum viser det samme. Bandet Kjøtt er ett av de aller viktigste norske artistene noensinne.

Dessverre gikk Helge Gaarder bort alt for tidlig, og med det vil det også være helt umulig å drømme om å gjenforene Kjøtt. Det skal allikevel ikke hindre oss i å markere Kjøtts status i norsk musikkliv. Vi velger å gjøre det, ved å arrangere en hyllest-konsert til ære for medlemmene i Kjøtt. De visste det helt sikkert ikke da, men Helge Gaarder, Michael Krohn, Erik Aasheim, Per Tro og Jørgen Rudi vil for all tid stå som merkenavn i norsk musikkhistorie. Til evig tid.

Lørdag 4. februar, hyller vi Kjøtt, og mini-albumet spesielt. Vi valgte å spørre et band som på flere måter kan ha vært Kjøtt i 2012. Unge Oslo-gutter med masse energi, mye fandenivoldskhet, punkete, lekne, men samtidig mye mer; stor sans for gode melodier, kompromissløse, og et heidundrende, solid live-band; Oslo Ess.

Oslo Ess ble rett og slett henrykte over å bli spurt, og følte det som en stor ære. Da takket Ja, uten betenkningstid! De øver nå inn hele albumet, og vi er overbeviste om at de gjør det med stor respekt for originalene. Ikke en blåkopi av originalene, men trolig som å høre et Kjøtt anno 2012.

Oslo Ess er ett av Norges beste og mest spennende nya band, som allerede opplever stor suksess. Kun 1 album ute – Uleste Bøker og Utgått Sko - men solgte allikevel ut Rockefeller i desember. Altså i en måned der konserttilbudet i hovedstaden er enormt, så selger de alene ut Rockefeller. Det i seg selv er imponerende, og forteller alt om populariteten dette bandet allerede har oppnådd. De er også nominert til Spellemann for sitt debutalbum, i klassen Rock. Ved siden av artister som bl.a. Kaizers Orchestra og John Olav Nilsen & Gjengen.

Oslo Ess blir kompet, som vil ha ny vokalist på hver låt. Hvem disse er, lar vi være spennende overraskelser foreløpig. Men alle kan bare glede seg!

Vi kunne garantert ha valgt en større arena for denne hyllest-konserten, men vi valgte å gå for en intim og god klubbscene, nemlig intime Crossroads. Vi tenkte; «Heller tett og svært eksklusivt» En konsert for minnebøkene, for de spesielt interesserte. Kun 150 billetter, på: http://www.tigernet.no/shop/browsefull.php?fid=7

Svein Bjørge

Arrangør/produsent"

Kommentarer/presse til Oslo Ess spiller Kjøtt:

Svein Bjørge

Arrangør/produsent

Michael Krohn har forlatt Hønefoss

2011-12-19T18:00:00.001+01:00

På tide å rette opp en feil: I introduksjonen til boka om Kjøtt skriver jeg at Michael Krohn bor på Hønefoss. Men det gjør han ikke. Han bodde der en periode for etpar år siden, men har etter det flyttet til Lambertseter. Så Michael Krohn bor altså på Lambertseter, i likhet med Odd Nordstoga. For mer om Michael Krohn, klikk videre for en link fra en annen Groruddal-patriot.

Blogginspirator Øyvind Holen (eks-Helsfyr, nå Manglerud) minnet meg forleden om dette intervjuet - "Rocker inn i evigheten", hvor Krohn bl. a forteller om tida med Kjøtt. Holen gjorde intervjuet i 1999, i forkant av at Raga Rockers spilte på Roskilde-festivalen. Et opptak av konserten ble inkludert som bonus-cd på samleplata "Raga Rockers 1983-2000: Ragas beste " (2005) .

Holen republiserte intervjuet på bloggen sin i anledning Raga-konserten på Øyafestivalen 2008 - se min anmeldelse av den noe underveldende konserten her.
I 2012 fyller Raga Rockers 30 år. Til våren kommer en live-plate med Raga Rockers, basert på bandets forrige runde med konserter, før Krohn legger ut på en ny turne med en mer nedstrippet utgave av Raga Rockers.

Jeg leste Holens intervju da jeg arbeidet med Kjøtt-boka og hadde det i bakhodet, ikke minst da jeg selv intervjuet Krohn for boka. Holens intervju kunne dermed godt vært nevnt på lista over "Intervjuer og artikler av særskilt interesse" bakerst i boka, som ikke er en komplett oversikt over alt kildemateriale, men først og fremst viser til skriflige kilder jeg har sitert direkte i bokteksten.

Jeg plukker stoff fra denne bunken som jeg scanner/transformerer til postinger på denne bloggen. Både for å gi litt ekstramateriale til Kjøtt-fans enten de har kjøpt boka eller ikke, og for å gi spesielt interesserte mulighet til å vurdere hvordan jeg har brukt kildematerialet. En mest mulig åpen og gjennomsiktig historiefortelling også innen rockhistorien bør være i alles interesse.

Så følg med, i jula på bloggen planlegger jeg en større Polen Spessial, med fortellinger om Kjøtt, TAV og dePress på tur bak jernteppet!

(PS Bildet av Michael Krohn har Kjøttbok-bloggen lånt fra min arbeidsgiver Dagsavisen. Det er tatt av Anniken Mohr under Raga Rockers' konsert på Øya-festivalen 2008).

Det er en orgie på gang nedi trappa

2011-12-05T18:37:00.003+01:00

Men vi har jo nesten glemt å høre på Kjøtt! Her er Kjøtt-nybegynner @satanders - alias Anders Oddens entusiastiske Kjøtt-tips. "De låter som Dead Kennedys", sier han, og det har han jommen rett i.

12-eren til Kjøtt finnes fortsatt ikke tilgjengelig, verken på Wimpify, cd eller vinyl. Dermed må man til YouTube for å høre hvordan det låter. Det gjorde Anders Odden umiddelbart etter sist ukes rockbok spessial på NRK P2s Kulturhuset, der Odden, Ole Jacob Hoel og jeg diskuterte rockbiografier. Odden hadde ikke hørt Kjøtt siden han var liten, men gikk rett på YouTube og fant denne:

Klikk videre for en til + en som ligner

Og så kom denne, litt mindre visuell:

Da vi spilte Elektrisk på radioen, sa Odden at det høres akkurat ut som Dead Kennedys.
Siden sendte han linken under, med kommentaren "Mye Kjøtt i soundet her ass".
Og det har han også rett i. Selv om ingen i Kjøtt nevnte dette bandet som inspirasjonskilde for meg, men likhetene er tydelige, kanskje særlig i basslyden. Sjekk ut dette klippet, som en superbonus får man også med noen ord fra den fantastiske postpunk-poeten John Cooper Clarke.

Anders Odden - @satanders på Twitter - har nettopp gitt ut memoarboken "Piratliv", med mye interessant om livet i norsk rocks mørkere kroker.

Blant annet er det fine og uvanlige skildringer av den tidlige norske black metal-scenen. Odden mente også at han kunne trekke linjer fra tidlig black metal tilbake til Kjøtt, det var noe med riffingen. Fortell mer, Odden. Kommentarfeltet står klart!

Kjøtt - nå også på hitliste

2011-12-04T23:17:00.001+01:00

Faksimile Klassekampen

Kjøtt kom aldri på VG-lista. Men nå er Kjøtt kommet på en mye bedre liste, nemlig Tronsmo-toppen.

Ved siden av er lista over ukas ti mest solgte bøker på bokhandelen Tronsmo, hvor "Kjøtt: Kjøtt" er inne på nummer ti, bare ni plasser bak Karl Ove Knausgård.

Som vi ser: Dette er julegaven alle ønsker seg. Kjøtt, altså. Og smør.

Så fortsett å kjøp Kjøtt på Tronsmo, som allerede før dette var den bokhandelen i verden som jeg liker best.

Mannen på taket på tv

2011-12-02T14:20:00.002+01:00

~~I nesten aktuelle Kjøtt-nyheter: "Mannen på taket" (bildet) vises på NRK2 i kveld 23.15. Michael Krohn påsto at han ikke hadde sett filmen da han skrev låten. Se filmen og se om du tror ham~~. (Filmen gikk fredag 2 desember)

Fra NRK:

"Film: Mannen på taket (t)

Svensk thriller fra 1976.

Martin Beck og kollegaene ser ut til å ha ein mordar på frifot når politimannen Nyman blir funne myrda på sjukehuset.
Med Carl-Gustaf Lindstedt, Sven Wollter, Eva Remaeus, Thomas Hellberg, Håkan Serner, Birgitta Valberg, Harald Hamrell, Ingvar Hirdwall, Gus Dahlström, Bellan Roos Björklund, Gunnel Wadner.
Regi: Bo Widerberg. (15 år)."

Dette er IKKE gamperock

2011-11-29T21:45:00.002+01:00

Dette må ha kosta ei formue, fastslo den legendariske Willy B (bildet), da han anmeldte Kjøtts like legendariske 12-tommer. Bortsett fra det med prisen hadde han rett, og ga toppkarakteren fem stjerner. Les anmeldelsen fra Nye Takter sommeren 1980 her.

KJØTT: Kjøtt (12 " EP) (Fleskeskiver) *****

Kjøtts bidrag nummer to til en ellers så overfylt vinylverden er en slags mini-LP, den er av samme storleik som en LP, spilles på femogførr, og inneholder sju kutt. De aller fleste av disse skulle være kjent nok for de som har sett Kjøtt på scena noen ganger, sjøl om de nok kommer litt annerledes over på plata. Og dermed skulle tida være inne for alle de musikk-interesserte som kommer til å lete etter referansepunkter, dvs etter grupper de kan påstå at Kjøtt har stjært fra og dermed inneholder visse likhetspunkter med.

Og det er ikke få av dem, egentlig, navn som Wire, Ramones, Banshees, Pistols og even The Doors er sannsynlige elementer i den diskusjonen, pointet er bare det at slike diskusjoner er totalt bortkasta. Kjøtt har mekka ei plate som fullt og helt er deres egen, la gå at referansepunktene finnes, men like fullt er dette Kjøtt, Kjøtt og atter Kjøtt.

For å si noen ord om tekstene først, Kjøtt har gitt totalt blaffen i å kome med lange tirader om musikkformer som fremdeles lever, eller har noe som helst sosialrealistisk budskap. Men tekstene har style, og er en del av hele lydbildet. (Vil den trad. norske dikter gå og wanke der borte i hjørnet!)

Men til tross for style, styrke, etc, så er tekstene bare papiret rundt sjokoladen, og sjokoladen er i dette tilfellet musikken. Det går fort hele veien, en liten unntagelse for det aller siste kuttet, "Jeg vil bli som Jesus", som da foruten å ikke gå fullt så fort som de andre, åpner med en skjønn house-of-the-sinking-sun-gitarintro, og vokalist Helge synger at han vil bli som Jesus, Elvis, Buddah & Mao i tur og orden, pluss grunnene til dette. Men for resten av innholdet, la gå at det går fort, at musikken egentlig er enkel, men den er også yderst komplisert på mange måter, pakka inn i stikksag-zikkzakk-gitarsoloer rett som det er, og på "Kloning" dukker det opp et piano her og der som er skjøøønt!!

Og Kjøtt spiller sammen så det er en fryd, det låter tett hele veien, niks egotripping, og batterist Michael er like enorm på plata som på scenen. Helge Gaarder bruker stemmen på en slik måte at selv det platte noregske språket fungerer sammen med Stratocastere og lignende internasjonale hjelpemidler.

Resten av titlene? "Nå vil jeg ikke leke med teitinger mer"/"Urbane Problemer"/"Elektrisk"/"Mannen på taket" og "Primitiv", alt sammen enkelt, komplisert, fort og genialt.
Det må forøvrig ha kosta ei formue å produsere dette her, det stinker ikke utsvetta bunader og røten hestehov av dette, til tross for at det synger på norsk, og er norsk, er det IKKE gamperock!
Finnes det noe band som er bedre enn Kjøtt? Mulig det, men bare Kjøtt er Kjøtt!

Willy B
--
Respekt og R.I.P til rockarkeolog/historiker/journalist Willy "B" Bakken. Han døde i 2010, 59 år gammel, etter et for kort liv i norsk rocks tjeneste. Han anmeldte det som nå er blitt kåret til tidenes norske rockeskive, i Nye Takter 7/8 1980. Altså sommernummeret som kom på gata i juli, noen uker etter at Kjøtt-12eren var kommet i handelen.

Jeg liker hvordan Willy B får fram poenget at dette er noe nytt i norsk sammenheng, hvordan Kjøtt-12eren åpner nye muligheter for norsk som rockspråk. Det går an å være kul på norsk også, slik jo Willy B selv er i språket. Men innspillingen kostet altså ikke en formue. Bandet betalte 7.830 kroner i studioleie, ifølge Kjøtts håndskrevne regnskaper for 1980. At Willy B syntes det låt dyrt, må ha føltes som en stor kompliment for de fem blakke rockerne i Kjøtt.

Senere jobbet Willy B sammen med Helge Gaarder i Institutt for Norsk Populærmusikk, entusiast-initiativet som la grunnlaget for Rockheim. Både Willy B og Helge G døde før de rakk å se det monumentale nasjonale pop og rock-senteret, som neppe hadde eksistert uten dem. Men Willy B var et rockmuseum helt på egenhånd, med sin omfangsrike samling av plater, plakater m.m, og sitt aldri hvilende engasjement for å samle inn fakta om norsk rocks historie. Hans to bøker om "Norge i rock beat og blues" var lenge bortimot det eneste som fantes i bokform om norsk rock. I all sin anakronistiske stil var og er de uvurderlige kilder, ikke minst stamtrærne han lagde over tildels uoversiktlige norske rock-miljøer.

Jeg møtte Willy B en håndfull ganger rundtforbi på mørke rockklubber eller i intervjusammenheng. Han var like vennlig og medgjørlig som han var umulig å få tak i, for han hadde bare fasttelefon, og hjemme var han jo sjelden. Han hadde i mange år jobbet med en bok om Motorpsycho, og jeg håper arbeidet med dette blir ført videre etter hans død. Dette materialet skal visstnok være i gode hender.

Willy B skrev et fint minneord om Helge Gaarder på ballade.no ved Helge Gaarders død i 2004.
Og da Willy B døde i 2010 sa folk fine ting om ham på ballade.no her

(Bildet av Willy B er fra Dagsavisens arkiv og ble tatt i 1999)

Intervjuet som ødela Kjøtt

2011-11-24T22:57:00.003+01:00

- Dette intervjuet ødela Kjøtt, sa en rasende Helge Gaarder til Yan Friis, like etter at Kjøtt ble oppløst. Les det historiske Det Nye-intervjuet fra 1981, der Michael Krohn og Helge Gaarder baksnakker hverandre og krangler for åpen notatblokk.

Da Yan Friis møtte Helge Gaarder og Michael Krohn en sommerdag i 1981, var Kjøtt allerede begynt å gå mot slutten. Det påfølgende intervjuet i Det Nye inneholder så mange godbiter at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne å plukke. Deler er sitert i boka mi Kjøtt: Kjøtt (hva? Har du ikke kjøpt den ennå?). Men her kan du lese hele, helt gratis.

Saken sto på trykk i Det Nye 30. juni 1981, idet Kjøtt var på vei til Polen for den legendariske turneen med The Aller Værste og dePress, som vi skal komme tilbake til på bloggen.
Bær over med den lange ingressen og innledningen.
Etter intervjuet forteller Yan Friis om hva som skjedde.

--

Kjøtt - et stykke storby-Oslo:
-Neonlys er vakkert!

Fra v Per Tro, Erik Aasheim, Helge Gaarder, Jøran Rudi, Michael Krohn.
Bildene er tatt av Petter Berg.

For ti år siden digget Michael Deep Purple, mens Helge satt med langt hår og skjegg og sang om jordbærhager. I dag styrer de samme båt - i vill fart over asfalt og betong. Kjøtt heter skuta, og drivstoffet er dynamitt. Les videre og finn to forskjellige mennesker med forskjellige meninger, men felles mål. Og regn ikke med agitasjon for grønne bølger, kyr og landsbygd... for Kjøtt drømmer ikke, de biter.

Velkommen til et fritt fall gjennom Kjøtts verden. To motpoler sitter foran meg. 27 år gamle Helge Gaarder, en idealistisk og alvorlig tenkende mann. 21 år gamle Michael Krohn, en sympatisk gi-faen-fyr. Sammen utgjør de Kjøtts komponist-kjerne. De trekker i hver sin ende av tauet, uenige, men med et felles mål i musikken. Michael er ansvarlig for den minimalistiske genistreken "Et nytt og bedre liv" (som var å finne på Kjøtts egenproduserte debut-single, utgitt for drøyt ett og et halvt år siden): "I morgen skal jeg starte et nytt og bedre liv/da drar jeg inn til Oslo og kjøper meg en kniv/i morgen skal jeg starte/et nytt og bedre liv/da drar jeg ned til Drøbak/og tar mitt eget liv". Hans Jæger svever et sted i bakgrunnen her, hva?

- Ja, jeg hadde akkurat vært gjennom den første boken i trilogien "Syk Kjærlighet" da jeg skrev den. Det er egentlig en slags kjærlighetssang. Forhold - opp og ned som det går. Jenta jeg er sammen med, bor i Drøbak… Jeg skrev den på to minutter, smiler Michael beskjedent.

Michael liker ikke å skrive for konkret og direkte om saker, han foretrekker det tvetydige.
- Det er mye tøffere. Du slår bedre på det. Ellers stempler folk deg umiddelbart, og de avslører fort at du ikke har peil.
Og det synes ikke Michael er noe gøy.
- Michael er den mest meningsløse i gruppa, og jeg den mest meningsfulle, sier Helge med et flir.

DET RASKESTE BANDET

Kjøtt var en av de første punk-gruppene i Norge - på vinyl.
- Rekkefølgen var Pink Dirt, Oslo Børs, Kjøtt og Hærverk… så vidt jeg husker.
Helge fortsetter:
- Ingen av oss var punkere i punk-uniform. Men ambisjonen var å være det raskeste bandet. Musikken vår har jo forandret seg radikalt siden den gang.
- Du er 27, Helge, så du må ha spilt rock ganske lenge. Hva gjorde du før punken?
- Det var ikke straight rock. En annen type musikk. Hasj-musikk…

Michael bryter inn:
- Han stilte på disse frikonsertene på St Hans-haugen (i Oslo) i begynnelsen av 70-årene. Satt og spilte sitar. Hadde masse hår og skjegg.
- Vi gjorde bl.a Beatles "Strawberry Fields Forever" på norsk, "Jordbærhagen"…
Helge synes all musikk før 1977 er bånn. Men Michael er av en annen mening (og generasjon), han smiler vinnende og sukker:
- "Fireball"! Deep Purple. Knall saker.

- Punk, da. Hvordan oppdaget dere den musikken?

- "God Save The Queen" - den var hel-digg, sier Michael begeistret.
- Men vi leste om det først, i engelske musikkaviser. Så hørte vi den Sex Pistols-singlen, og ikke minst Clash' første LP. Særlig den. Selv coveret stakk seg ut der det sto blant alle superstar-coverne og myke menn, sier Helge.

NEONLYS ER VAKKERT

- Du (Helge) har uttalt deg temmelig krast om folks tilbake-til-naturen-drømmer, den grønne bølge, landsbygda og alt det der… Og du har kalt det borgerlig SV-sprøyt - eller noe slikt.
- Jeg hater det! Det er bare en drøm, en drøm for velutdannende mellomlagsfolk, borgerbarn som fremmer sine egne interesser. SV-ere…
- Halvparten bor på Nesodden, skyter Michael inn.
- Nei, jeg elsker byen. Neonlys er vakkert. Jeg synes det! Og jeg hater den tullete mentaliteten… jeg mener, de landsby-romantikerne får jo hetta bare de ser ei bikkje eller ei ku! Så jævla romantisk!
Michael liker byen.
- Fint å bo i by. På landsbygda blir folk helt teite. De har bare bedehus og motorsykkel-gjengen å velge imellom. Her i byen får du alt…
- Landsbygd-romantikerne privatiserer sin egen idyll, roper Helge.
- Men kan du virkelig mene at storbyen er et estetisk skue?
- Ja, absolutt! Selv det mest ødeleggende og grusomme har en estetisk side. Sprøytenarkomani for eksempel. En iskald nål mot brennende hud, i all sin grusomhet er det et vakkert bilde.

ROCK ER RUS!
Det er oppstått noe som kaller seg "Rock mot rus". Er det ikke visse farer forbundet med en slik bevegelse, det at man sidestiller svak narkotika som hasj og marihuana med tunge stoffer som heroin, og ikke minst det at temmelig forfyllede musikere står fram og preker anti-rus?
- Teit, mener Michael. Plutselig skal alt være rock mot rus. Hva er det for slags tankegang? Rock er rus. De har snudd alt opp-ned og kan umulig ha rock i sjela si. Det ligger politiske motiver bak. Og det der med at hasj er heroin. Det er som å si at alle alkoholikere begynner med mjølk. Helt høl i hue!
- Det er klart at hasj virker sløvende, og det kan være på sin plass å opplyse om dette. For 14-åringer kan det f.eks være farlig, unge mennesker som ikke fikser livet og sløves ned. men det må gjøres på en mer troverdig og ordentlig måte. "Rock mot rus" er bare meningsløs sort/hvitt-tenkning, mener Helge.

Kjøtt har gjennomgått en stor musikalsk utvikling, fra rå-punk til disse dagers sofistikerte new wave-rock der blåsere og alle slags rare lyder inkorporeres i lydbildet.
- Punk er en klisjè i dag. Punk ble en mote, mens det var en dør som ble åpnet, en mulighet. Nå er punk noe som stenger. Jeg mener, sånt som myten om Sid Vicious, at han kan idoliseres er direkte tåpelig. Fyren hadde jo null talent og null i hue!

HATER SPRINGSTEEN

- Enn gamlingen Bruce Springsteen. Er han gud? Avis-reaksjonene etter konserten i Drammenshallen kunne tyde på det…
- Springsteen, sier Helge heftig, jeg hater ham. Kjedelig musikk. Myter.
- Den nye LP-en deres. Fortell om den.
- Vi bruker blåsere på tre låter. Og en god del syntheziser. Pluss masse lyder og perkusjon (blant annet en rangle). Du skjønner, sier Helge, jeg var drit lei det gamle. Og så lå jeg på sykehus etter en øye-operasjon og hadde god tid til å tenke. Mens Michael var inne i en stille periode, var jeg usedvanlig kreativ. Derfor har jeg laget de fleste låtene på plata, mens Michael dominerte på singlen og maksi-EP'en.

Helge hører på meget av det som skjer i England. Grupper som Certain Ratio og New Order. Og amerikanerne Talking Heads. Michael, derimot, er ikke interessert.

- Jeg har bare fem skiver, "Live at Leeds" (The Who), Iggy Pops første, to av Ramones og en til - og dem spiller jeg om og om igjen. Jeg følger ikke med, liker ikke det som lages i dag. Du skjønner, jeg er ganske reaksjonær når det gjelder musikken, men når jeg skriver låter, forsøker jeg å gå en slags gyllen middelvei så de andre skal få noe ut av det. Selv henfaller jeg til 60-tallsmusikken, finner mer der.

HELT UENIG MED MICHAEL!
Helge blir voldsomt opphisset.
- Jeg er helt uenig i det Michael sier! Det er bare han som er så reaksjonær at 'n bare hører på fem gamle skiver! Vi andre i Kjøtt er ikke slik.
- Men nå håper jeg vi skal forlate den pompøse stilen vi er inne på nå, sier Michael og stikker en ny gift-pil i Helge.
- Jeg synes ikke den er pompøs, biter Helge tilbake. - Vi prøver å holde ut med hverandre. Jeg mener, hvis alle hadde kjørt kompromissløst på sine greier, ville Kjøtt vært oppløst for lengst. På tross av uoverensstemmelser og slikt, er det noe felles til stede som kommer til uttrykk i musikken.
- Den nye LP-en er Helges plate, sier Michael, det er en bra LP - bevares! Men det går ikke fort nok.

- Det er helt gær'nt å si at det er min plate! Vi har forsøkt en ny arbeidsform, organiserer bedre. At jeg har skrevet mest denne gangen henger sammen med at jeg lå på sjukehus og at du hadde en uproduktiv periode! Musikken på plata er holdt innenfor trygge, kommersielle rammer. Det er ikke sær, intellektuell musikk. Det er rytmer for dem som er hypp på det. Tekster for dem som er hypp på slikt. Det er dansbart… og melodisk. Det må være det.

BARE ET MEDIUM

- Men ikke religiøst?
- Dylan. Jeg hater det. Skal du beskrive livet religiøst, må du gå inn i deg sjæl. Da flykter du fra realitetene. Jeg er ytterst skeptisk til det.
Michael har jo laget en sang om å være som Jesus…
- Ja, det er en sang mot all stjernedyrking - Jesus ,Buddha, Elvis, Mao.
- Mot, men kanskje også for?
- Nettopp, nettopp, flirer Michael fornøyd.
- Michael er jævlig flink til å skrive meningsfulle, gode tekster, han er bare ikke klar over det - er seg ikke ordenes mening bevisst.
- Jeg er bare et medium, jeg, sier Michael uskyldig. Jeg er ikke så opptatt av politiske saker og slikt. Jeg leser bare tegneseriene i avisene, og synes Norge er verdens fineste land. Verdens fineste melk og verdens søteste jenter finner du her.

Helge slår oppgitt ut med armene og fraskriver seg på den måten ethvert ansvar for det Kjøtts yngstemann, Michael, uttaler. Men det må sies, at når det er rom for to så forskjellige mennesker på kommandobroen, da er det også grunn til å sette store forventninger til Kjøtt. Det ligger muligheter i spenningen mellom to motpoler!

Over til Yan Friis, som har lagt ut dette og mye annet moro fra Det Nye som scans på sine facebook-sider. Der skriver han: "Her er intervjuet som Helge Gaarder (i rasende fylla og med stiv pekefinger huggende i brystkassehøyde) hevdet at ødela Kjøtt. Det var min skyld alt sammen. Jeg satte opp Michael mot ham. Egentlig gjorde de det selv. Michael (Usyn)Khron måtte pisse når Helge ikke måtte og omvendt, og hver gang den ene var ute, snakket den andre dritt om sin kollega".

Yan Friis forteller idag at Gaarder kom bort til ham en kveld på byen, muligens rundt jul/nyttår 1981, da bandet nettopp hadde blitt oppløst:
- Helge Gaarder var helt fra seg. Han beskyldte meg for å ha splittet Kjøtt. Han mente jeg hadde provosert fram uenigheter mellom Michael Krohn og ham, som ble forsterket gjennom at jeg hadde trykket intervjuet, og at det hadde skapt etterdønninger i bandet. Det syntes jeg var synd. Jeg oppfattet forskjellene mellom dem som en styrke for Kjøtt.

- Anledningen var at vi skulle lage en kassett som fulgte med Det Nye sommeren 1981, med forskjellige artister. Jeg ville ha med noe jeg syntes var nytt og spennende. Og Michael syntes det var drittøft å komme med låter i Det Nye. Intervjuet skulle gjøres i forbindelse med kassetten (Hett fett & svett, i Det Nye 27-81, 30. juni).

- Jeg hadde bedt om å få snakke med Michael og Helge, fordi de representerte to deler av bandet. Resten av Kjøtt var ikke med på intervjuet, bildene ble tatt dagen etterpå (på Chateau Neuf). Det var en fin sommerkveld, vi satt på den gamle uteserveringa utenfor Colosseum. Jeg spanderte øl, det var en av forutsetningene.

- De hadde blærer som fungerte forskjellig, Helge måtte ut først, i samme øyeblikk som han var ute av syne begynte Michael å gjøre narr av Helge. Og når det var Michaels tur til å gå ut, begynte Helge å snakke dritt om Michael og sa "ikke hør på det han sier". Og etterhvert begynte de å krangle med hverandre mens jeg satt der. At de lot meg ta del i det, oppfattet jeg som en del av strategien deres. Noe det tydeligvis ikke var, da. Jeg oppfattet det som en storebror-lillebror-krangel, og at de egentlig var glade i hverandre likevel. Det var ikke sånn at det var like før de fløy på hverandre.

- Har du dårlig samvittighet? Var det du som oppløste Kjøtt?
- Nei. Det klarte de selv. Det lå i kortene at det måtte skjære seg mellom de to. Jeg tror ikke Michael kunne fortsatt å spille den musikken Helge ville. Og med en gang Michael begynte med Raga Rockers, slapp han fri. Han fikk sparket fra i Kjøtt. Og så bar det avsted. Jeg fikk aldri noe pepper av Michael for dette intervjuet.

-
Takk til Yan Friis. Han er idag populær programleder for NRK P1s Herreavdelingen, og startet tidlig på 70-tallet som musikkmedarbeider i venstresidas musikkblad Vår Musikk. Han anmeldte plater for Dagbladet og Arbeiderbladet før han overtok som musikkansvarlig i Det Nye mot slutten av 70-tallet. På Facebook-sidene hans er det masse interessant materiale, som bl.a dokumenterer at Det Nye og Friis fulgte tett med på framveksten av den nye norske rocken.
For å bla i dette må man be Yan Friis om å bli venner på Facebook, og det blir man sikkert.
Men ingen trenger være venner for å lese kjottbok.blogspot.com!

Den hele og fulle sannhet om Kjøtt (så langt)

2011-11-21T18:30:00.003+01:00

Hvem var Kjøtt? Og hvorfor? Venstresidas plateselskap Mai ga svarene i popstjerne-stil da bandet hadde fått ordentlig platekontrakt, og dermed måtte få ordentlig presseskriv.

"Michael vil ha enkel og hard gate-rock, mens Helge trekker i mer eksperimentell retning. Hittil har motsetningene fungert utrolig bra". Slik oppsummeres dynamikken i Kjøtt, i presseskrivet som ble utarbeidet da bandet hadde spilt inn sin første LP, "Op.", for plateselskapet Mai. Det ble også deres siste, siden motsetningene mellom Michael Krohn og Helge Gaarder ikke fungerte så utrolig bra lenger.
Men mer om det en annen gang.

I Mai-presseskrivet presenteres alle bandmedlemmene med navn, yrke og komprimert livsløp, i promo-prosa åpenbart inspirert av klassiske popstjerne-fabrikker, tilsatt en satirisk-ironisk tvist gjennom 70-80-tallets AKP-/venstreside-retorikk.

Bandet skrev ikke biografiene selv, det var det plateselskapet som gjorde, men de ble forelagt det som sto og har godkjent det, ifølge Jøran Rudi. Jeg har sitert fra det direkte og indirekte flere steder i Kjøtt "Kjøtt"-boka (Hva? Har du ikke kjøpt den ennå?).

I øvre hjørne på presseskrivet står logoen "Mai-Nytt", såvidt jeg har skjønt var Mai-Nytt et slags info-skriv med tilbudsliste som ble sendt ut til landets plateforhandlere med jevne mellomrom. Mai hadde startet som en rufsete raddis-organisasjon, initiert av krefter tilknyttet AKP-ml, men i overgangen til 80-tallet prøvde Mai å bli et mer profesjonelt plateselskap, under ledelse av Sæmund Fiskvik. Den økte profesjonaliseringen ser man for eksempel i dette presseskrivet.

"Så langt er dette den hele og fulle sannhet om Kjøtt", konkluderer presseskrivet, våren 1981.
Jeg vet ikke om telefonnummeret til Ketil virker fortsatt. Det er egentlig bare å prøve.

PS Det gikk ikke så bra med verken Kjøtt eller Mai, bandet var oppløst i løpet av året og Mai var konkurs to år etter. Mer om Mai i Kåre & The Cavemen-bassist Dag F Gravems høyst interessante masteroppgave "Revolusjonære toner? Den radikale musikkbevegelsen i Norge ca 1970-83" (2004). Den kan man laste ned her

"Mannen på taket" var en jente

2011-11-17T22:48:00.000+01:00

Litt for sent kom jeg på "I don't like Mondays". Var Bob Geldof og Michael Krohn inspirert av samme seriemorder?

"Mannen på taket" åpner med linja "Massemorderen smilte til pressen/da han ble dømt", som flere har referert til etter 22. juli, ved fengslingsmøtene der ABB er blitt fremstilt for offentligheten i korte glimt. Senest denne uka, da ABB også faktisk smilte til pressefolkene i retten. Det gir en underlig, ubehagelig aktualitet til teksten som Michael Krohn skrev for 32 år siden.

Men hvem var massemorderen han skrev om?

På innleggsheftet som fulgte med førsteopplaget av Kjøtt-tolveren var tekstlinjene fra "Mannen på taket" illustrert med en faksimile fra nyhetsmagasinet Newsweek, med seriemorderen Son Of Sam på omslaget. Men Son Of Sams modus operandi stemmer ikke med massemorderen i Krohns tekst: "Han lå på et tak og skjøt i ro og mak/alle barna som kom fra skolen", skrev Michael Krohn, en annen uhyggelig nærliggende parallell til ABB, men det var altså ikke det Son Of Sam gjorde.
"Teksten handler ikke om Son Of Sam eller en sånn morder konkret", men "om denne typen ting på nyhetene", sa Michael Krohn selv, i intervjuet jeg gjorde med ham i mai 2011, gjengitt i boka. Og jeg orket ikke brukte energi på å lete gjennom massemorder-saker fra 70-tallet for å finne hvem det eventuelt kunne vært som Krohn hadde hørt om på nyhetene.
Sekvensen med analyse av "Mannen på taket" skrev jeg ferdig i slutten av juni. Etter 22. juli gikk jeg flere runder med min redaktør Bår Steinvik om hvorvidt jeg skulle skrive om teksten til å inkludere ABB og terrorhandlingene. Vi var rett og slett usikre på hvordan vi skulle håndtere dette, og skrev inn og ut ABB et par ganger, fram til min Dagsavisen-kollega Hege Ulstein 14.september 2011 tvitret følgende:

Dermed hadde hun tatt dette poenget fram i offentligheten på en måte som ga en anledning til å inkludere poenget i boka, ved å sitere Ulsteins melding.

Etter at boka var gått i trykken, begynte jeg på en mastodont av en "boka om albumet": Clash-biografen Marcus Grays "Route 19 Revisited: The Clash And London Calling". Den våget jeg ikke å lese før jeg hadde skrevet ferdig med min egen bok, av redsel for å få prestasjonspress.
Og her, i kapittelet om "The Guns Of Brixton", dukket mannen på taket opp:
"(..) the Brenda Spencer incident. On 29 January 1979, 16-year old schoolgirl Spencer had barricaded herself in her house opposite the Cleveland Elementary School in San Diego, California, and used a rifle she'd been given for Christmas to take potshots at figures on the playground". Hun lå på taket og skjøt på barna som kom til skolen. Hun traff og såret åtte skolebarn, og drepte rektor og vaktmester. Når politiet spurte henne hvorfor, svarte hun "I just did it for the fun of it. I don't like mondays, this livens up the day". Boomtown Rats-vokalist Bob Geldof samplet denne replikken og og gjorde "I Don't Like Mondays" til en kjempehit sommeren 1979. Sangen gjenforteller Spencers historie, gripende på ett vis, men også melodramatisk og overspent. Som coveret, litt kitschy.

Ingen som var opptatt av popmusikk og/eller hørte på radio sommeren 1979 kan ha unngått "I Don't Like Mondays", så det er all grunn til å tro at historien om Brenda Spencer fant veien til Michael Krohn gjennom denne låta. I hodet til Michael Krohn kan den lett ha blandet seg med "Mannen på taket", populær svensk actionfilm fra 1976, basert på en Sjöwall & Wahlo-bok, der en mann legger seg på taket av en blokk og skyter vildt rundt seg i Stockholm sentrum. Men det var ikke skolebarn. Når Krohn skrev teksten, var 16-årige Spencer blitt til en mann. Mer enn å gjenfortelle en grotesk historie, ville Krohn ville uttrykke noe mer generelt om forholdet mellom individ og samfunn, og hva som kan drive noen til ekstreme handlinger som mord.

Teksten viser dermed noe om hvordan Krohn - og Kjøtt - abstraherte ut fra virkelige hendelser, og lagde sanger med allmenngyldige poenger, som resonnerer like intenst, over 30 år etter. Mens Bob Geldofs mer konkrete gjenfortelling i dag fremstår datert, litt gimmick-aktig, uten særlig relevans utover akkurat det som hendte der og da, sommeren 1979. Vi er vel litt lei av "I Don't Like Mondays" nå. Men "Mannen på taket" ligger der ennå.

PS Når julestria er over, les for all del Marcus Gray-boka om "London Calling", hvis du liker disse litt nerdete "boka om albumet"-type utgivelsene som vi her sitter og holder på med. Den er et definerende verk i genren. En vanvittig nitid og perspektivrik bok. "Route 19 Revisited" er en koloss av en utgivelse, den knuser all motstand, den er ydmykende. Den er en elefant der Kjøtt "Kjøtt"-boka er en maur. Tenk om han nå skal skrive om "Sandinista" også? Jeg skjelver i skrekkblandet fryd.

Postpunk-bokbad

2011-11-16T07:42:00.001+01:00

"Urbane problemer" rocket Tanum Karl Johan onsdag ettermiddag. Det kom uventet mange folk og uventet få forfattere (Stig Sæterbakken var hjemme med sykt barn. God bedring!) Og Trygve Mathiesen spilte Holy Toy, trolig for første gang på Tanum Karl Johan, det også. Yngve Knausgård fortalte om da han trøstet lillebror Karl Ove da han hadde sin første kjærlighetssorg, ved å spille The Aller Værste for ham.
Ordstyrer Marius Lien var så selvutslettende høflig og flink at han ikke nevnte sin egen bok i Morgenbladet-serien, deLillos' "Suser avgårde". Hvor han blant annet viser mange av disse bandene svevde rundt i samme postpunk-ursuppe i Oslo, på steder som Renegat, Villa Casbah osv. Så likte du Kjøtt (og det liker jo alle) eller dePress, les deLillos-boka også

Hvem var best: Kjøtt, The Aller Værste eller dePress? Det skal avgjøres en gang for alle på postpunk-bokbad i dag, 16.30 på Tanum Karl Johan. Stig Sæterbakken, Yngve Knausgård, Trygve Mathiesen og meg kommer for å spille favorittlåter og snakke om norsk post-punk. Trygve Mathiesen har som mange vet skrevet boka om hele epoken, "Fra hardcore til a-ha: Norsk post-punk 1980-1985". Mens vi andre har skrevet hver vår bok om ett sentralt postpunk-band og -album: Sæterbakken om dePress "Block to Block", Knausgård om The Aller Værste "Materialtretthet", jeg om "Kjøtt". Det kan bli en sjelden sjanse til å høre "Urbane problemer" i full offentlighet. Det er lov å stille vanskelige spørsmål fra salen.

Går det an å ha langt hår og samtidig spille pønk?

2011-11-15T21:23:00.005+01:00

Det var ett av de store spørsmålene, da Geir Rakvaag gjorde det første større intervjuet med Kjøtt, utenom fanzineverdenen. Det sto på trykk i Nye Takter, som da var en frittstående musikkavis, april 1980, da bandet nettopp hadde gitt ut sin første singel.
--

Går det an å ha langt hår og samtidig spille pønk? Er det noen vits i å skrive politiske tekster? Rekker en nattoget til Bergen om en innleder et intervju med

KJØTT

kl 21.30 om kvelden?

Geir Rakvaag prøver å finne svar.

Første gang jeg så Kjøtt stilte de ikke akkurat med særlig sterke odds. Det var på det etter hvert så kjente (og beryktede) Kafe Lysthuset i Oslo. De som har tilbragt en kveld der vil vite at det ikke akkurat er store avvik fra "one-two-three-four-cut-your-hair"-kjøret som tåles. Kjøtt spilte sammen med Kollaps, et meget typisk Pilen-band, fort, hardt og rått, av unge folk med riktige uniformer. Da Kjøtt entra scena og viste seg å være et band bestående av folk hovedsakelig i midten av 20-åra, og med til dels meget langt hår, ante jeg uråd. Kunne dette gå bra?
Det kunne det. Kjøtt spilte "Blitzkrieg Bop" dobbelt så fort som Kollaps, spilte "The Last Time" og "My Generation" slik de neppe noen gang har vært spilt før, men best av alt var at de spilte et kobbel egenkomposisjoner som fullstendig gikk utenom det en venter seg av pønkmusikk i Norge, både musikalsk og tekstmessig. Kjøtt var godt.

Et par måneder senere kom de til Trondheim, og skapte røre på mange måter, en konsert som blei omtalt i forrige NT, og som det derfor ikke skal sies så mye om her. Det som imidlertid slo meg, var at Kjøtt nå stilte med så mange utmerkede originallåter at de definitivt hadde etablert seg blant de av Norges håp som kan telles på ei hånd.

EPen "Et nytt og bedre liv" bare bekreftet inntrykket. Kjøtt er godt.

En senvinterskveld i Oslo var det tid for å komme til bunns i saker og ting. Jeg hadde veldig dårlig tid, så vår prat blei litt mer stressa enn ønskelig, men vi etablerte oss nå i Soria Morias ølkjeller og lot det stå til.

Kjøtt er fem stykker: Helge Gaarder, sang, Michael Krohn, trommer, Jøran Rudi, gitar, Erik Aasheim, gitar og Per Tro på bass. Disse fem har spilt sammen siden mai 1979, men Kjøtts spede begynnesle går tilbake til seint i -78 og et band med Helge og Erik som visstnok var heller strenge greier. For litt over et år siden begynte folk å sige til, først Per, så Michael og til slutt Jøran, som opprinnelig var stand-in for Erik som hadde skada handa i et forsøk på å bryte inn i øvingslokalet en gang ingen hadde nøkkel, men som fort blei et permanent medlem. Med andre ord var det trangt rundt vårt lille bord i kroken.

- Dere er jo stort sett "gamle" folk (rundt 25, Michael er 20). Hva gjorde dere til pønke-musikere?

- Det var det som gjorde at vi begynte å spille sammmen, fikk lyst til å gjøre noe sjøl. Vi spiller pønk, men er ikke pønkere.

- Men enkelte har jo reagert litt på "imaget" deres? (Erik, f.eks, har langt hår og et temmelig respektabelt skjegg).

- Vel, vi forstår jo det, men det er jævli konservativt tenkt, de er jo like teite som faren og mora mi. Men det er morsomt å bli kritisert, til tross for vår alder er vi de sprekeste!
- Dessuten er det et alibi overfor hippiene. Vi når et større publikum på den måten. Erik hadde faktisk kort hår før, men lot det gro. Ha-ha.

- Men dere har det bra med pønkerne nå?

- Ja, de er det beste publikummet vårt. Oslo-pønkerne er jævli sympatiske så lenge de liker musikken vår. Vi liker dem når de liker oss.

- Det blei litt bråk i Trondheim?

- Ja, men vi er vant med at folk danser på scena når vi spiller, som om vi spilte på Pilen. At enkelte ikke tålte det får være deres sak. En annen ting er at mange nok var skeptiske fordi vi kommer fra Oslo, at de så på oss som store stjerner fra hovedstaden som tror de er noe spesielt. Men det var jo mange som likte det også, og vi spiller gjerne i Trondheim igjen. Vi synes ikke det er noe vits i å ta opp en diskusjon om hva som er best av Oslo og Trondheim.

Kjøtts hittil beste spilling skal ha funnet sted på IABs nye tilholdssted Dovrehallen, et sted gruppa er full av beundring for. Litt uenighet er det imidlertid om det er positivt eller ikke å samle alle former for rock på et sted, eller om det ikke vil lønne seg å prøve og profilere litt. Alle er likevel enige om at det begynner å bli lavt under taket på Pilen.

Kjøtts fortrinn er som nevnt gruppas egne låter som er uhørt bra. Disse blir for det meste laga av Helge og Michael, som forresten er sønnesønn av Michael Krohns gate i Bergen, der jeg tilbragte noen av de største kveldene i mitt liv i fjor vår da… (fint, Geir, vi går videre. Red)
Michaels ting, som "Jeg vil ha et maskingevær", "Nå vil jeg ikke leke med teitinger mer" og klassikeren "Et nytt og bedre liv" har tekster med et utsøkt snev av humor og svært fengende melodier. Helges ting er mer basert på det harde dagliglig, og virker i alle fall på meg som mer harde og desperate.

Michael:- Jeg skriver humoristisk fordi jeg ennå ikke har begrepet depresjonen.
Helge: - Mine tekster er også egentlig humoristiske. Jeg digger sinnsyke ting.
- Han har en underlig sans for humor. Tekstene er humoristisk ment, samtidig som de er ganske naive.

- Men vil dere noe med tekstene, er dere politiske? (Journalisten ser dum ut)

- I den grad folk ser tekstene som politiske, er vi det. Vi kler virkeligheten naken slik vi ser den, skriver ikke låter om invasjonen i Afghanistan. Vi er mer hypp på å drive gjøn med verden enn å løse dens problemer.
- Men musikken er viktigst, at folk har det gøy.

Det siste blei innledningen til en liten diskusjon om musikkens funksjon, om f.eks det alltid er OK at folk har det gøy til musikk, som under nazistenes seanser under SHam-konserter i London. Man er imidlertid enige om at musikk ikke vil løse verdens problemer, og at det vil være naivt å tro noe annet.
- Hvordan vil Kjøtt utvikle seg?
- Vi vil være konservative…
- Vi tenker ikke på en utvikling i en retning, men likevel vil det nok skje noe. VI vil jo gjerne bli bedre samspilt, uten at det skal skli ut i lange soloer osv. Clash f.eks har jo utvikla seg i gal retning. Noe slikt er vi ikke interessert i.

Et øyeblikk er jeg satt ut av spill. Mumler noe om at gruppa har håp om å drive det til noe i musikken. Pr i dag drives det som bigeskjeft ved siden av studier og vanlig lønnsarbeid.
- Det går vel ikke an i dette nisselandet. Men vi skal satse til det motsatte er bevist. Egentlig er vi alle profesjonelle rockmusikere.

Det kan man godt tro. Kjøtts musikk er solid og tett, "dyktig" framført og meget hurtig. Noe som også kommer fram på gruppas utmerkede EP, som i tillegg til MAI-distribusjon kan skaffes fra c/o Kjøtt-Hue, Tore Hunds vei 6, Oslo 5 blir jeg bedt om å nevne, ettersom gruppa faktisk taper penger på hvert eks MAI selger. Greit?

Før vi gikk ut i kulda, fotograferte og tok trikk til sentrum, sørga jeg for å få vite litt om navnet.
- Kjøtt kommer fra låten "3000 fluer", der vi synger om rødt kjøtt. Så sløyfa vi det røde for ikke å bli forbundet med Rødt Kor o l. Ellers spiller vi jo musikk for kroppen istedenfor hodet, så sånn sett passer det jo bra. Mer er det ikke.
- Stort sett er vi vegetarianere.

Men vegetarianere var de neppe. I boka forteller Per Tro i dag: "Vi ville hete Kjøtt, for da kunne vi si i intervjuer at vi var vegetarianere og sånt. Men det var vi jo ikke".
I god blogg-/postpunk-ånd har jeg gjort et inhabilt intervju med en av venna mine, nemlig mannen bak dette intervjuet, Geir Rakvaag. 31 år etter er han ikke helt fornøyd:

- Det var jo ikke et godt intervju. Det gikk i et forferdelig hastverk. Det ble mye dill…
Bernt E: - Hvorfor var det sånn hastverk?
Geir R: - Jeg stressa hele den kvelden, jeg skulle med nattoget til Bergen, eller var det Trondheim, og hadde avtale om å møte bandet klokka seks, i det der kollektivet på Sagene. Men de ville de ut og gjøre intervjuet, så da gikk vi ned til Soria Moria på Torshov, og da var klokka blitt åtte-ni, så … ja. Hvorfor jeg ville intervjue dem? Det sier seg selv. De var på vei til å gi ut plate, den EP-en med "Blålys" og "Nei nei nei" (Kjøtts første utgivelse, tre-spors 7tommer singel med to nevnte låter i tillegg til Flue). Jeg hadde fått et prøveeksemplar av plata som de til min store sorg ville ha igjen, så jeg måtte gi det tilbake da jeg møtte dem. Men prøveeksemplaret av The Aller Værste-singelen fikk jeg beholde. Begge inneholder en sang kalt "Blålys": Det er et av de store sammentreffene i norsk rock. Det må ha vært et sentralt begrep i norsk 1980-talls virkelighet for postpunkerne. De må ha følt seg forfulgt.
Bernt E: - Hva var bråket i Trondheim? Det refererer til en konsert på Studentersamfundet i mars, så vidt jeg kan skjønne...
Geir R: - I en hektisk sceneopptreden tror jeg de fikk ødelagt en mikrofon som noen andre eide. Det henger også sammen med en historie der (navngitt norsk band) stjal en mikrofon fra samme sted, men det tror jeg ikke du skal skrive. På den tida var man i sin egen verden som musikkjournalist. Mye var innforstått. Det står at det var bråk i Trondheim, men ikke hva slags bråk det blei.
Bernt E: - Hva var grunnen til at det var blitt lavt under taket på Pilen? (klubbkveldene Kafe Lysthuset på Pilen, det sentrale samlingsstedet for Oslos pønkmiljø i et halvårs tid høsten 1979/våren 1980)
Geir R: - Nei, som det står, var det sentrale krefter i miljøet som ville at alt skulle være veldig basisk pønk. Jeg skal ikke nevne navn… jo, nei, det er iallfall navn som ikke er blitt mindre aktuelle med årene.
Bernt E: - Men hva skjedde i Michael Krohns gate? Det har jeg lurt lenge på.
Geir R: - Det var vel noen private fester i studietida. Det var typisk for den tidas musikkjournalistikk å ta med sånt.
Bernt E: - Så vidt jeg kan skjønne var dette det første intervjuet med Kjøtt utenom fanziner. Jon Rognlien gjorde et større intervju for Gateavisa omtrent samtidig, men det kom ikke på trykk før i mai.
Geir R: - Det var kanskje det første, jeg skal ikke si det for sikkert. Men jeg kan ikke tro det hadde vært noen andre. I det samme nummeret av Nye Takter var det også et intervju med The Aller Værste, som står sentralt i Yngve Knausgård-boka om "Materialtretthet". Det er jeg veldig fornøyd med.
Bernt E: - Og bildet tok du selv. Det er en klassiker. Helge Gaarder har tatt med halvliteren ut på gata, det er kult.
Geir R: Jeg tok det selv, ja. Men hvor er originalen blitt av? Det var vel en slags tilfeldighet. Vi ruslet rett rundt hjørnet for Soria Moria og tok bildet foran slakter Strøm-Larsen, der det står "kjøtt" over vinduet. Det henger der fortsatt, det samme skiltet.
(bildet er scannet og lagt ut på Jøran Rudis hjemmeside for Kjøtt, som dere sikkert alle vet om:
http://users.notam02.no/~joranru/kjott/

Hvor fort leser Vinger?

2011-11-14T08:00:00.003+01:00

32 minutter tok det Audun Vinger å lese boka om "Block to block", og så brukte han 16 minutter på å skrive anmeldelsen, opplyser han selv:
http://www.vinduet.no/Anmeldelser/Herfra-ser-jeg-krumningen-paa-jordkloden.
Fredag annonserte han an han skulle anmelde alle de ti bøkene i Morgenbladet Topp 100-serien fortløpende, og oppfordret spente lesere til å legge seg i sovepose foran pc-en.
Her har jeg ventet i Ajungilak-en hele helga, men Vinger hadde tydeligvis tatt fri. Siden det nå er en ny arbeidsdag er han sikkert i gang igjen, og jeg er begynt å telle ned til han kommer til Kjøtt-boka på 4. plass. Hvis han begynner på jobb kl 09, og bruker ca 50 minutter på å lese og anmelde hver bok, skulle han ferdig med Kjøtt-anmeldelsen ca kl 15.00 idag. Jeg har vært raus og inkludert ti minutters pause pr time for publisering, tissing, matpakke osv., samt ti minutter ekstra for Røyksopp-boka som er litt tjukkere og har flere vanskelige ord.
Da samles vi foran vinduet.no kl 15.

Krohn vs Gaarder - ti år etter

2011-11-12T11:36:00.001+01:00

Opp fra skrivebordsskuffen: Kjøttbok-bloggen setter igang med å, eh, "frigjøre" historisk materiale fra arkivene.
Vi starter etter slutten, med et møte mellom Helge Gaarder og Michael Krohn, ti år etter at Kjøtt ble startet og åtte år etter at Kjøtt ble oppløst. Arbeiderbladet/Nye Takters Anders Giæver intervjuet Krohn og Gaarder ved utgivelsen av samleplata "1979-81". Anders Giæver har gitt tillatelse til å legge ut hele intervjuet her på bloggen.

--
Arbeiderbladet 23. august 1989:
FINS DET NO' BAND SOM ER BEDRE ENN KJØTT?

- Finnes det noen vegetarpølser her, flirer ex-Kjøtt-vokalist Helge Gaarder og myser over spisekartet.
- Jeg har ikke blitt vegetarianer, legger han til nesten unnskyldene, - men etter som jeg blir en eldre mann, er jeg blitt litt mer forsiktig med kjøttinntaket.
Av ANDERS GIÆVER
- Jeg trodde aldri jeg skulle få se Michael drikke vin, fortsetter Helge med et anerkjennende blikk på sin gamle trommeslager. - Han var alltid så jævlig streit når vi var på turne; når jeg tok en halvliter, bestilte han en youghurt.
- Det er imaget mitt det, sier Michael fornøyd.

Vi sitter på restauranten på hjørnet mellom St. Olavs Gate og Pilestredet, et steinkast unna Blitz, hvor norsk pønk-tradisjon i høyeste grad er levende fremdeles. Gamle Pilen rett over gata, som huset Oslos første pønk-klubb har derimot blitt kina-restaurant, og bærer lite preg av fordums storhet.

I en kort og hektisk periode fra høsten 1979 til våren 1980 var Kafe Lysthuset i annen etasje på Pilen hver søndag møte- og spillested for Oslos nyutklekkede pønkere, som våren og sommeren i forveien hadde begynt å møtes i sentrum.
- Pønken kom, som alt annet, ganske seint til Norge, sier Helge. - I England var den nesten på vei ut, på det tidspunktet.
- Egentlig hadde den kommet hit tidligere, sier Michael. - Men det var først i 1979 at det ble et miljø ut av det. Da jeg satt på Røa og digga Pistols i 1977 var jeg ikke klar over at det satt folk på andre siden av byen og gjorde det samme, men i 1979 begynte man altså å møtes.
En rekke band med varierende grad av spillekunnskaper men med desto større tempo og spilleglede møttes på Pilen i pønkens gullalder. "Hærverk" - som hadde det mest gjenomført pønka imaget, "De Sjenerte" - som egentlig var for unge til å slippe inn, "Oslo Børs" - som måtte skifte navn til "Oslo Beurs" fordi det kom klager fra børsen, samt en rekke band med navn som "Feber" , "Kollaps" og "Kreft".
Og Kjøtt selvfølgelig, som til tross for at de var noen år eldre og noen hår lengere, vant respekt hos publikum rett og slett fordi de var så jævlig bra.

Michael og Helge er enige om at det egentlig er for tidlig å mimre om fortida, ringvirkningene av hva som ble satt i gang har ikke lagt seg ennå. Ikke desto mindre har Helge og Michael i samarbeid plukket ut låter til en samle-LP med Kjøtt, som kommer på Sonet i disse dager. En riktig lekkerbisken for ekte 78ere hvor Krohn og Gaarders signaturer er fordelt broderlig mellom låtene.
- Hvis man først skal være nostalgisk..., sier Helge med en medgjørlig mine, - ...så kan man jo si at rent kulturpolitisk klarte den norske pønken å få offentligheten til å se på rock'n roll med nye øyne. For første gang ble rock anerkjent som et adekvat kulturelt uttrykk,- kulturministere og andre kulturbyråkrater ble nødt til å ta ordet "rock" i sin munn, på lik linje med "jazz" og "billedkunst".
- Jeg tror at det viktigste som skjedde var at for første gang begynte norsk ungdom å bruke rock til å snakke om sitt eget liv, sier Michael. - Før pønken hadde norsk rock vært mye av en underholdningsgreie hvor grupper og artister kledde seg ut og sang i vei på engelsk. Med pønken ble det om å gjøre å synge om noe som angikk folk, på mange måter overtok vi den funksjonen som visesangerene hadde hatt på søttitallet.

- Og når det gjelder Pilen, fortsetter Helge, - Så savner jeg den litt mer generøse tonen som hersket i miljøet den gangen. Alle banda dreiv jo med forskjellige ting, rent musikalsk, og personlig var jeg endel eldre enn hovedmassen blant publikum, men slikt spilte mindre rolle. Pilen trakk en blanding av pønks og friks - pønkbevegelsen i Norge ble vel strengt tatt båret fram av frikere - og folk var først og fremst ute etter å ha det gøy.
Michael er enig: - Jeg syns det hele tapte seg da pønken begynte å analysere seg sjæl. I begynnelsen drev folk med det for å ha det moro, men så begynte pønkerne å stå fram med dystre tryner i forskjellige media og si at de var redd for atombomben og slik, og da forsvant moroa.

I perioden fra 1980 til 1982 ga Kjøtt ut en mini-LP, to EPer og en LP. Det første produktet var en mer eller mindre ren pønk-skive, eller "rå-råkk" som det het i tidas heilnorske ånd, og allerede på denne frenetiske, og svært sjøllagde lille plata, kunne man merke at gruppa trakk i to retninger:
Michael Krohns to låter, "Et nytt og bedre liv" og "Nei, Nei, Nei" , var enkel og fengende pop-rock innspirert av Ramones svarte humor, mens Helge Gaarders "Flue" og "Blålys" var mer desperate og frenetiske visjoner innenfor det samme formatet.
De to kreative frontene i Kjøtt ble polarisert etter som gruppa utvikla seg. Michael perfeksjonerte sitt uttrykk i undergrunns-hits som "Nå vil jeg ikke leke med teitinger mer" , "Jeg vil bli som Jesus" og "Primitiv" - Helge søkte ut av den tradisjonelle rocken med "Kloning" , "Instamatic" og "Metamorfose".

Med utgivelsen av LPen "Op" i 1981 var det klart at Kjøtt hadde beveget seg mer i Helges retning enn i Michaels. Bortsett fra avslutningslåta på side to, "Jeg gleder meg til år 2000" , var alle låtene signert Helge Gaarder. Kjøtt søkte næring fra mer artistiske og kontinentale stilretninger enn rocken, Michael slutta like etter og starta sitt eget Raga Rockers, og resten av bandet fikk ny trommeslager og skifta navn til Montasje.
- Det som skjedde var vel at Michael var den mest produktive låtskriveren på begynnelsen, mens jeg ble den mest produktive etterhvert, sier Helge.
- Jeg skrev låter hele tida!, avfeier Michael ham.

Begge hevder imidlertid at den påståtte konflikten dem i mellom slett ikke var noen konflikt, og at de egentlig utfylte hverandre veldig bra.
- Egentlig var jeg hypp på at vi skulle bli et Lennon / McCartney-par som skrev låter sammen, sier Michael. - Jeg husker at at jeg ofte likte bedre å spille Helges låter enn mine - musikalsk var de en større utfordring. Samtidig skjønner jeg at publikum digga mine låter mer. Personlig syns jeg Helges beste låter var "Elektrisk" og "Kloning" fra mini-LPen som kom i 1980, men siden har det gått jevnt nedover med fyren, flirer han.

Helge berømmer Michael fordi han har skapt skole for norske rocketekster, og viser til Jokke og Valentinerne, De Lillos og Dumdum Boys som har fortsatt i det samme enkle og slagkraftige formatet. Samtidig syns han det er synd at det bare er denne typen norske tekster som er "godtatt" , og mener at det stadig er lerreter å bleke:
- Det er liksom bare en måte å skrive rocketekster på i Norge. Man godtar uten videre at Waterboys og David Byrne skriver filosofisk funderte ting, men så fort du prøver å gjøre det samme på norsk er du "pompøs" og "pretensiøs". Her til lands har man aldri klart å trå over skillet mellom det intelektuelle Norge og rocken.
- Jeg foreslår at du skriver: "Helge Gaarder er i dag løsarbeider. Michael Krohn er - som vi alle vet - pop-stjerne", smiler Michael fornøyd. - Av dette kan vi slutte at uærlighet varer lengst.

Michael starta Raga Rockers i 1982, og de kommer med sin femte LP til høsten. Helge gikk videre med Modul og senere Circus Modern, laget videoproduksjonen og forestillingen "Eine Keine Angst Musik" , var primus motor i Forente Artister og hadde en kort karriere som redaksjonssekretær i musikkavisa Puls.
Det siste halvannet året har han jobba med et nytt musikkprosjekt, samt oversatt bøker ved siden av.
Og hvordan opplevde de så gjenhøret med Kjøtt etter alle disse årene?
- Det lyder litt gammelmodig, syns Michael. - Du kan si vi jobba med gode ideer under dårlige forutsetninger.
- Noe opplever jeg som oppskrytt, sier Helge.
- Men det er såpass mange øyeblikk der som som er bra - som holder selv flere år etterpå.
-- -- --

Deler av intervjuet er sitert i boka Kjøtt: "Kjøtt". Jeg kom over intervjuet relativt sent i research-prosessen, og det Krohn og Gaarder sa her bekreftet endel ting jeg hadde tenkt, lest og hørt underveis.

Dagsavisen (tidligere Arbeiderbladet) har et digitalt tekstarkiv som strekker seg helt tilbake til rundt 1989, så teksten var enkel å hente ut. Bildene som ble tatt til intervjuet ligger imidlertid begravd i et eller annet analogt lager.

bep

Mannen fra The Aller Værste: "Fin bok"

2011-11-12T10:08:00.000+01:00

"Fin bok, altså, om en fin plate. Og en fin tid". Dette skriver Selveste Sverre Knudsen, The Aller Værste-mann og forfatter, i anmeldelsen av boka om Kjøtt i Dagsavisen i dag. Og ingen kommer til å tro meg når jeg sier at jeg ikke hadde noe med dette å gjøre, men: Jeg hadde ikke noe med dette å gjøre.
Dagsavisen har ordentlige anmeldelser av alle de ti bøkene i topp 10-serien i dag, over fire sider. Og en bra kommentar fra min sidekick Geir Rakvaag om det å kåre de beste norske platene. Igjen uten at jeg hadde noe med det å gjøre. Han drev og maste igår om jeg kunne hjelpe med å laste ned noen bilder fra internett, men jeg insisterte på at jeg var inhabil...

Høyspent, elektrisk og deilig

2011-11-11T06:22:00.000+01:00

Som vist på Rockheim: Her er videoen som åpner boka om Kjøtt, med sangen som åpner plata "Kjøtt". Opptaket er fra det eneste musikkprogrammet som fantes på norsk tv høsten 1980, "Videotek" på NRK. 31 år etter er Kjøtts selvtitulerte 12-tommer kåret til den fjerde beste norske plata gjennom tidene, i avstemningen blant 100 norske musikere, som sluttføres i Morgenbladet i dag. På lista er Kjøtt bare slått av Radka Toneff og a-ha. Kjøtts "Kjøtt" er dermed den beste norskspråklige rockplata noensinne, ifølge denne kåringen. Boka jeg har skrevet om Kjøtt forteller om hvordan Kjøtt ble Kjøtt, hvordan plata ble til, og hvorfor den har oppnådd en slik status. Jeg har opprettet en blogg i tilknytning til boka, både fordi jeg har funnet mange artige intervjuer, presseklipp o.l som jeg kan legge ut på bloggen framover. Men vel så viktig: For at leserne og andre engasjerte kan komme med korrigeringer og andre fortellinger om Kjøtt(etter at boka gikk i trykken, har jeg allerede oppdaget et par faktafeil. Doh! Mer om det siden).
Men for nå: Løp som en gal, Helge Gaarder!