 |
| Turneavslutning, festivalen PopSession 81, Solot. Foto: Tore Neset |
Dette har skjedd: Kjøtt, The Aller Værste og DePress med følge, tilsammen 33 norske nyrockere, har dratt på turne i Polen, sommeren 1981. De har opplevd sult, overvåkning, eksistensielle kriser og kafkaesk forvirring. Del en og to av Helge Gaarders turnereportasje for Nye Takter er publisert på Alle liker Kjøtt-bloggen her og her. Nå nærmer det seg slutten og Warzawa.
--
Etter hundre beskjeder og ingen avklaring blir det avreise fra Gdansk mot ukjent mål. En liten landsby ved et viktig veiskille skal fungere som callingstasjon. Sjefene blir igjen her for å prøve å streite opp ting.
Det polske landskap åpner seg igjen. Etterhvert som vi kommer lenger sør blir kontrastene i bebyggelsen større. Fattigslige, rivningsklare bygårder er smykket med fargesprakende plakatmalerier i endeveggen. Prangende moderne kunst i kjempeformat. OBOS hadde fått pustebesvær av mindre. På samme måte kan man plutselig mellom temmelig spartanske gårder se en svært ekspresjonistisk kultur ute i åkeren. Det gir inntrykk av et fattig folk med en rik kultur. En voldsom uttrykkskraft i teater og billedkunst. Og polsk jazz er jo heller ikke kjent for å være av den streiteste typen. Kanskje man i dette kan finne noe av viljestyrken og egenarten som er grunnen til at det polske folk har overlevd så mange banesår.
VODKA
Meldestasjonen viser seg å være en liten billedskjønn landsby i van Gogh-ske omgivelser. Vi korter ned ventetida med is og jordbær, kaffe og cognac.
Det ender med at vi må overnatte her på et lite ungdomsherberge med 20 senger pr sal. Vi er kommet tett på hverandre før, men tettere blir det nå. Vi kjøper vodka av en gammel mann på torget - svartebørsen er overalt. Noen av oss har litt taxfri whisky igjen. Og vi får føling med verden.
De Store Diskusjoners Tid har begynt. Lasse i TAV hiver fram første brannfakkel: Hvor mange av dere er det som vil kalle dere for skikkelige kommunister? Jøran i Kjøtt hiver seg med en gang på og proklamerer seg ekte troende. Umiddelbar protest blant tilhørerne: Men hva faen er kommunisme for noe da?!
 | |||||||||
| Kommunist (t.v) og bassist, på scenen i Polen. Foto: Tore Neset |
I et annet rom holder Den Store Våghals et foredrag om polsk politikk, mens Vår Mann I Jernet - eller Sosa som vi har begynt å kalle ham - er i ferd med å planlegge neste turne: well, this is my first tour all alone, you know, but next time, next time you know, everything will be perfect, you know. Maybe I can arrange something with Grotowskij, you know, maybe not with him but with some other person...
Maria Schneider ligger på campingsenga og leser bok, og Plastic sover sittende midt i all viraken etter dagens strabaser. En svær gjeng sitter rundt ham og diskuterer høylydt om et band skal samle seg og underlegge seg en ide, og det vil som oftest bety en person, eller om alle skal komme med sitt slik at bandet blir en slags syntese av flere ideer. Men vil ikke det siste bety at man faller mellom flere stoler og ikke får profilert seg i det hele tatt? Jo! Nei! Men så hør da for faen.. Vi må våge mer! Ikke drit 'a! Vi må tenke originalt! Det hele ender med diskusjon om vi skal kjøpe mer vodka eller ikke. For en gangs skyld tar vi fornuften fangen, og legger oss i rimelig tid.
PLOCK
Neste dag avreise til Plock. En ny bu, et nytt tredjeklasses hotell og en ny liten klubb. Den kroniske tørsten er spesielt sterk etter flere timer i en overoppheta bil og etter flere tonns sjauing. Vi stikker på byen på jakt etter is og drikke. Vi finner fram til en luftig kafe, og begynner med en ny bestillingsteknikk: en av hver av alt som finnes på menyen. Hvis vi finner noe godt og kaldt så bestiller vi en runde til.
I Plock får vi også gått på en skikkelig butikkrunde, og vi får et bilde av den polske produksjonsmåte. Ett år produserer man sko, et annet år støvler. Ett år får du bare kjøpt hermetiske kjøttkaker og blå slips, neste år får du bare kjøpt bønner og erter og grønne slips.
Overbemanninga i butikkene er også ganske tydelig. En ekspederer, en annen pakker, en tredje gir deg en lapp, en fjerde tar imot lappen, en femte sitter i kassa og tar imot penga og gir deg det du har kjøpt. Men det dobbelte bokholderiet er som sagt til stede overalt. Snart har vi funnet fram til byens luksus-hotell hvor alle drikkevarer er tilgjengelige. TIl og med kald juice!
Seinere på dagen får vår medbrakte Journalist seg en på tygga. Han har nemlig sendt hjem en telex med følgende melding: "Norsk rock i depresjonens Polen". Hvilken depresjon? Hadde ikke vi nettopp snakket om optimismen og styrken som preget store deler av folket på tross av vareknapphet og vanskelige politiske forhold? Og leste man videre i telexen var plutselig en forholdsvis normal turne blitt til en beinhard nevekamp mellom rockere og russiske agenter. Man gjør seg visse tanker: Rock og journalistikk har egentlig mye til felles. Det er sjelden direkte usant, men som oftest sterkt forenkla, og helst i en salgbar retning. Man tenker i store bokstaver, man spiller etter gamle klisjeer. Får man det enkelt nok, men samtidig spennende nok ved første øyekast, da selger man store opplag. Og er det ikke det vi alle går og drømmer om?
WARZAWA
Sjette dag i Polen er høytidsdag: vi nærmer oss Warzawa - Europas sentrum. Trekker man en linje fra Cap Roca i Portugal til Uralfjellene i Sovjet, og en annen linje fra Cap Metapan i Hellas til Nordkapp hjemme i Norge, så vil disse linjene skjære hverandre akkurat i Warzawa.
Europas sentrum. Løvens hule. Udyrets pulserende hjerte.
Warzawas historie er Europas historie i fortettet form. Ingen by var så totalt utslettet etter andre verdenskrig som Warzawa. Ingen sivilbefolkning led større tap.
Men mesteparten av Warzawas mystikk ligger i symbolet som Europas hjerte. Denne dvergen blant kontinenter som har preget en hel verdens utvikling. En blekksprut med armer som har sugd seg fast overalt, og sprøytet inn sin dødelige gift. Et rovdyr umettelig i sin sult og ustoppelig i sitt begjær.
 |
| TAV i Warzawa. Foto: Sidsel Tolaas/lånt fra tav.no |
Warzawa er gedigen. Det er her DePress må ha henta inspirasjon til Monuments. Byen ser ut sånn som det låt i kjempehallen på Lenin-verftet: en voldsom stor tung vegg av lyd med atmosfærisk hallklang. Warzawa er storslått, tragisk, sorgfull og heltemodig. Gatene er breie med tre felt i hver kjøreretning. Husene er høyreiste og stolte. Det er særlig en bygning som skiller seg ut: Kulturpalasset som Stalin ga byen i gave etter krigen. Et voldsomt monument med sovjetisk arkitektur.
Da vi skulle inn i palasset gikk vi feil. Overkjørt av størrelsen gikk vi gjennom inngangspartiet og opp et par-tre etasjer før vi skjønte at dette bare var en liten fløy av bygningen. Vi hadde entra kjøkkeninngangen så og si. Lasse fra TAV - mannen med de tusen ideer og like mye kunnskap - forteller seinere at da palasset sto ferdigbygd oppdaga man at det sto på myrgrunn. Hele stasen kunne synke i jorda og falle sammen som et korthus. Man løste problemet ved å installere fryserør i kjelleren for å stive opp grunnlaget. Men hva skjer hvis strømmen går? Og dette kan vi jo ta som et bilde på hele øst-Europa.
CLEAN DEAL ELLER DIRTY DEAL
I Warzawa merket vi oss at polsk presse har skrevet om oss. Interessen er stigende, og på den siste konserten blir vi filma av et team fra polsk TV. DePress nærmer seg stjernestatus, og vi får endelig beskjed om at nå er alt klart for spellejobb på PopSession 81: Polens største pop-festival. Hovedfienden tar imot den fortapte sønn.
Det er litt merkelig å tenke på Nebbs historie som flyktning, og en av våre polske venners historie, som frivillig la seg inn på asyl for å slippe unna politiet da de en stund viste litt for stor interesse for det han holdt på med. Men Polen er på mange måter et kontrastenes land. Og mytene om østblokken har allerede fått seg et kraftig skudd for baugen. Mens vi har reist rundt har vi møtt både pønks og hippies og fashion-folk som er kledd i Londons siste skrik. Det er tydelig at det er grobunn for flere miljøer bak Jernteppet enn det man får inntrykk av gjennom vestlig media.
Etter fadesen i Sopot begynte jeg å lengte hjem. Et frenetisk forsøk på å bruke de siste penga gikk i dass, og vi satte kursen mot Swinoujcsie. Det var lørdag, og da er alle sjapper stengt. Vi fikk ihvertfall spist godt for penga, og resten ga vi til Zuzak som tross alt hadde slitt som en gud. Og helt til det siste, like før vi kom oss ombord i ferga, lovet han at next time, you know, next time everything's gonna be perfect, you know.
Men det spørs vel det, da, om det blir noen neste gang. Hovedfienden ble som sagt interessert, og ryktene begynte å gå om at de hadde kommet med feite tilbud for seinere turneer. For hvis noe selger godt nok, så betyr ikke meninger og politikk noen ting. Selv den mest rabiate kan bli kjøpt opp, og dette prinsippet gjelder i like stor grad i øst som i vest. Så vi får se hvem vi dealer med neste gang - det kan se ut som det helst blir de som gir deg dirty deal.
Helge Gaarder
--
"Fadesen i Sopot", som Gaarder refererer til, var turneavslutningen på festivalen PopSession 81 i byen Sopot, der nærmere 80.000 skal ha revet gjerdene og stormet inn på festivalområdet. Mer om dette i Trygve Mathiesens bok "Fra hardcore til a-ha: Norsk postpunk 1980-85" s 280-287. Journalisten Gaarder refererer til var Tore Neset, da medarbeider i musikkavisen Puls og frilanser for Dagbladet.
"Jeg har bare en kommentar til Gaarders tekst (man polemiserer jo ikke med en død mann):
Jeg brukte ikke Instamatic på turen, men et relativt avansert Ricoh speilrefleks-kamera. Så det, så." konstaterer Tore Neset i dag, snart 32 år etter.
Nesets reportasje fra Polen-turneen for Puls starter lovende med : "De gjorde det tidlig klart at de ikke likte meg", og Neset har selv lagt den ut her.
Også Knut Selsjord og Ulf Knudsen var med på turneen og skrev reportasjer for henholdsvis Klassekampen og Nye Takter. Det kan vi komme tilbake til.
Som vi vet: Det ble ingen neste gang. Kjøtt ble oppløst fem måneder etter at turneen var over.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar