Den legendariske Polen-turneen: Helge Gaarder forteller

Kjøtt på polsk: Juli 1981 dro de tre store i norsk nyrock - Kjøtt, The Aller Værste og DePress - på en historisk turne til Polen. Landet var på randen av sammenbrudd, og det var Kjøtt også. Her er turnerapporten Helge Gaarder skrev for musikkavisen Nye Takter.
  

Helge Gaarders på veien-rapport sto på trykk i Nye Takter nr 12-81, datert 12. august. Under tittelen "10 dager med kaos, cognac og gammal nyrock" fulgte et  omfangsrikt reisebrev fra Helge Gaarder og en kortere, mer faktapreget rapport fra Ulf Knudsen. Gaarders reportasje er svært interessant og tilsvarende lang, så jeg velger å republisere den i tre deler på Kjøttbok-bloggen.

Gaarders tekst sier mye om Gaarders orientering mot europeisk kultur og dreiningen bort fra det amerikanske, et skille som også markerte to fronter i norsk rock tidlig på 80-tallet, og som i musikkavisene etterhvert gjenspeilet seg i Beat-leiren (Halden/ USA) og Puls-leiren (Oslo/Storbritannia/Tyskland).

Denne rapporten fra Kjøtts indre liv, fra bandets leder, er også et forvarsel om at bandet ikke kunne vare. Gaarder var begynt å stille grunnleggende spørsmålstegn ved hele Kjøtts prosjekt. 

I boka om Kjøtt skriver jeg at turneen ble arrangert av den norske venneforeningen for Solidaritet. Det stemmer ikke helt, og her er Trygve Mathiesens postpunk-bok mer presis: Norsk Studentunion tok initiativet og opprettet kontakt med den polske studentorganisasjonen NZS, som var alliert med Solidaritet, og som drev konsertbooking i Polen. Mathiesens bok (Norsk Postpunk 1980-1985) inneholder flere gode fortellinger fra turneen. 

Men nå: Bli med på første del av Kjøtt, DePress og The Aller Værste på tur, med ferja fra Ystad i Sverige til Swinoujcsie i Polen. 

Gaarder forteller kronologisk og greit, uten fikse journalistiske grep. Og uten fotografier. Vi begynner på begynnelsen.  

--

10 DAGER MED KAOS, COGNAC OG GAMMEL NYROCK Del I

(ingress)Med smått og stort var vi 33 mennesker som skulle bak Jernteppet med den norske varianten av 80-tallsmusikk. Et spenstig sprang fra den norske andedam, ut mot Europa og smeltedigelen Polen.  Et voldsomt kick av en ide som ingen trodde på før vi endelig sto der på kaia i Ystad - halvannen time før avgang. Trippende, ventende, med feber i kroppen og tro på det umulige.

(brødtekst) Pass og visa var ennå ikke kommet. Men vi hadde fått telefonbeskjed fra Oslo. Den polske ambassaden hadde endelig fått ut fingeren, og alt var ferdig stempla og registrert i dag kl 16.15! Den Store Våghals - hr Einar Braathen - var nå på vei til Ystad med alle papirene. En helvetes kamp mot tida på ruteliv, hurtigbåt og taxi.

En time før avgang kommer han løpende. Vi kan ennå ikke tro det er sant, men han forteller: etter minst hundre telefoner til Det Kongelige Utenriksdepartement som ringte den norske ambassaden i Warzawa som igjen tok kontakt med den polske kulturadministrasjon. Etter intens spaning og buskagitasjon på høyeste nivå var endelig alt klart for avreise

BAK JERNTEPPET

Vi nærmer oss Polen over Østersjøens nattsvarte hav. Den tax-frie galskap har grepet tak i oss med uant kraft. Stevnemøtet skrider fram i en alkoholisk diare av gamle betroelser og nye bekjentskaper.

Vi ankommer Swinoujcsie (prøv å lese det høyt!) tidlig fredag morgen. Som gode nordmenn er noen fremdeles i toppform, mens de fleste er preget av den nøkterne søvns gravalvor. Idet vi setter foten på polsk jord hiver Andrej Nebb seg i bakken og ruller ekstatisk rundt i graset: endelig tilbake etter 10 år! Den programmatiske spontanitet slår ikke feil. Turneens eneste helstøpte Journalist er påpasselig til stede med sitt Instamatic. Kan dette bli en førsteside, montro?

Vi hadde avtale med de polske arrangører om å bli møtt med ferge, men ingen viser seg. Vi skjønner at ikke alt er som det skal være - den polske virkelighet har allerede letta på sløret. Men vi kan ikke gjøre annet enn å beinkjøre til Gdansk for å rekke første konsert, som skal gå av stabelen allerede samme kveld.
Det nordpolske slettelandskap åpner seg: flate marker med korn og kveg, innimellom avbrutt av klynger og alleer med eviggrønne trær. En uendelighet av horisonter på kryss og tvers. Sammen med gass og giring blir dette en slags monoton musikk. En flat, transparent, høyspent musikk.

Det minner meg om Rød Salme, en film av den ungarske regissøren Miklos Jancso. Kameraet går i langsom bevegelse. I løpet av filmen var det bare to eller tre klipp. En slags liturgi, et sørgmodig, symbolsk rituale. Bildene veksler mellom nære detaljer og store oversikter. Mennesker i formasjoner kommer ut og inn av fokus. Ansikter, hender og nakne kroppsdeler reiser seg som en styrke i den sørgmodige monotonien. Et bilde på Polen som et hjemsøkt land med en stormfull historie. Ikke noe annet land i Europa har opplevd så mange katastrofer, kriger og nederlag. Polen er landet som de europeiske stormakter kunne sjonglere med som de ville. Polakkene fungerte som sjakkbrikker i et spill mellom gale keisere og impotente konger. Polen er landet som gikk under, enten på grunn av langvarig okkupasjon, eller på grunn av regelrett deling mellom stormaktene, eller kort og godt et systematisk folkemord. Men Polen er også landet som har reist seg som fuglen Fønix ut av ruinene hver gang. Et viljesterkt, stolt og seiglivet folk.

Vi ankommer Lenin-verftet i Gdansk  - Solidaritetens vugge og amme. Nesten som en lettelse kommer beskjeden om at konserten er utsatt til søndag - mange er dødslitne etter den strabasiøse reisen. Lettelsen vokser til forventning når vi ser plakater og bannere over hele byen med DePress, Kjoett og The Aller Verste. Turneen er visst godt organisert allikevel!

Vi innkvarteres på studenthotell, og tar seinere på kvelden ned til Club Jack i gamlebyen. Og her dukker han endelig opp - vår mann bak jernteppet: Andrej Zuzak. En friker og bohem som balanserer hårfint mellom det illegale og legale, mellom det mulige og umulige. Han prøver å bygge opp en alternativ booking-organisasjon. Et alternativ til Jazzforbundet på den ene sida, hvor det hersker forskjellig syn på om de skal arbeide med rock eller ikke. Et alternativ til den offisielle konsertarrangør på den andre sida, som nærmest har monopol på pop og rock i landet, og derfor kan styre det som de selv vil. Dette blir aktualisert når han forteller hvorfor han ikke greide å rekke fram til Swinoujcsie som avtalt: da han kom til jazzforbundet i Warsawa for å få de penga de hadde garantert for i lengre tid, fikk han plutselig bare njet og kroken på døra. Den polske tenkemåte begynner etter hvert å komme fram: en avtale er en avtale inntil man plutselig ombestemmer seg. Alt går i orden, om ikke i dag så kanskje imorra.

Fra nå av befinner vi oss altså i Polen på lykke og fromme. Vi må stole på den enkelte arrangør, og vi må stole på at publikum møter mannsterkt opp på konsertene. Hvis ikke vil vi komme hjem, blakke og bankerott.

På Club Jack blir vi ellers diska opp med cognac og suppe. Andrej Nebb avslører seg som den perfekte reiseleder og betaler rundhåndet for hele gjengen. Fortsetter det sånn vil vi i hvert fall ikke lide noen nød så lenge vi er i Polen!

KAOS

Andre dag i Polen begynner med fullkomment kaos. Vi skulle hatt frokost på hotellet, men den viser seg ikke å eksistere. Men verre enn det: vår mann bak Teppet er forsvunnet! Det siste man hadde sett til ham var at han seint på kvelden klatra utpå hotellets vegger i flere etasjers høyde. Har mannen stukket av? Eller er han arrestert som hadde sett flere politifolk inne på hotellet midt på natta? (her er det noen såkalte settefeil som gjør at avsnittet ikke gir mening. bloggers anm.)

Men etter et par timers venting dukker han opp med rød-tunge øyne og viser oss vei til en billig cafe nede i byen. Vi tester det polske folkekjøkken for første gang og folk går nesten amok ved disken. For dette så jo helt knall ut: pannekaker, syltetøy, eggerøre, suppe, salat. Vi forsyner oss grådig og kaster oss over maten. Men hvilken skuffelse av en nedtur! Det smaker piss og rottegift, og vi lar iallfall halvparten stå igjen. Det er nesten flaut. Vi føler oss som amerikanske turister og vekker sikkert avsky for vår arrogante opptreden. 

Vi finner et annet sted lenger ned i gata, og der var det bedre stil, ja! Uskyldige som barn bestiller vi te, kaffe og kake. Men på dette stedet betyr kaffe karsk og te betyr te med cognac. Humøret vokser betraktelig hos våre polske venner, Zuzak, Isabella og Mr Plastic holder hver sin tale for å sette oss inn i situasjonen (Vi skal heller ikke glemme Maria Schneider, hun ble kalt det på grunn av likheten med den berømte, men hun kunne ikke si så mye på et språk som vi kunne forstå, så det blei med øyekontakten).

Plastic var vokalist i pønk-gruppa Brain Control, som skulle varme opp for de norske banda. Zuzak har vi presentert før, og Isabella var den handlekraftige som redda oss i alt kaoset. Og situasjonen i Polen ble karakterisert sånn: No panic, folks, men dere er i Polen, ikke i Norge. Et annet system, en annen stil.

Club La Stadia i Gdansk er et lite kjellerlokale midt i den gamle bydelen. Stemningsfullt beliggende mellom kirker og brosteinsgater, Gdansk het Danzig i preusser- og tyskertida, og man kan se at bryggende ved Wislas utløp at dette er en handelsstad fra Hansa-tida.

--

Neste gang: "Norsk gammal nyrock": Gaarder tenker over elendig Kjøtt-konsert i Oslo og refser norsk rock. Møter Solidarnosc, reflekterer over begrepet frihet, og den polske egenarten. 

Journalisten det refereres til, er Tore Neset, nå redaktør i IT-avisen, da utsendt reporter for musikkavisen Puls og Dagbladet. Også Knut Selsjord var med på tur og skrev for Klassekampen. Dette vil vi forhåpentlig komme tilbake til.