Bildene til denne bloggposten er utlånt fra Tore Nesets flickr-stream. Han var med på turnen som reporter for Puls og Dagbladet.
Del en av Helge Gaarders reportasje fra Polen-turneen, opprinnelig publisert i Nye Takter august 1981, finner du på bloggen her.
Dette har skjedd: Etter mye byråkrati har følget på 33 tatt seg inn i Polen. Andrej Nebb kysser sitt hjemlands jord for første gang siden han flyktet, ti år tidligere. Turneen er ankommet Gdansk, til konsert som allerede er en dag forsinket, etter en av mange kafkaeske erfaringer med polske myndigheter.
--
NORSK GAMMAL NY-ROCK
Tida nærmer seg for den første konserten i Polen, og spenningen vokser: vil det bli kicket vi trodde mens vi ennå var i Norge? Uka før vi reiste holdt vi en slags avskjedskonsert på Ribo i Oslo. Der hadde den nagende tvilen meldt seg nok en gang: hva er det egentlig som er i ferd med å skje med den nye rocken? Etter to-tre år har vi fått vår faste plass i norsk kulturliv: spelemannspris, jenvlig omtale i presse og ukeblad, god presentasjon på Pop Spesial med intervju og greier, og jaggu vil de ikke ha oss med på et diskusjonsprogram i TV også. For ikke å snakke om deltakelse i natt-rocken for å holde ungdom unna gata.
Og vi går fremdeles rundt og kaller rock for opprørsmusikk?
Jeg syntes sjøl at konserten vi gjorde på Ribo var riktig elendig: alle gjorde det som var venta av dem. Alt gikk etter programmet. Men var det spenennde? Var det noen visjoner? Var det vågalt? Kanskje det å spille i Polen kunne gi en ny dimensjon til musikken. Særlig Warsawa ville inspirere: et historisk sus, en europeisk dybde, en gotisk feeling. Hele denne mystiske aura som omgir byen.
 |
| Helge Gaarder sminker seg, backstage på Polen-turne. Foto: Tore Neset |
Men allerede første konsert i Gdansk slår beina under drømmen. Det blir stort sett det gamle kjøret, og folk sier det er bra. I Warsawa dukker det til og med opp noen norske pønkere som skriker etter gamle låter for å få opp stemninga! For å si det pent så virker det som om norsk rock har en iboende latskap og middelmådighet i seg. Det er noe ved den som alltid vil være norsk og som alltid vil være rock. Hvorfor kan vi ikke bryte barrierer? Hvorfor kan vi ikke ta hverandre på alvor? Jeg lenger etter margbeins-musikk, musikk som bryter gjennom og slåss på kanten av det umulige. En viss porsjon fremmed støy, som Handorff engang kalte det.
LUKSUS
Tredje dag i Polen sitter jeg foran studenthotellet og føler meg som jeg var i Luleå eller Stavanger. Alt er ved det normale, og alle er stort sett glade.
Fremdeles venter vi på at noen skal bestemme noe. Det kaotiske/katolske preget har funnet sin egen orden: Ingen bestemmer, alle betemmer. Hundre beskjeder, hundre dementier.
Men vi klarer etterhvert å ordne oss noen fritimer før konserten i kveld på Lenin-verftet. Med kamera og lommeboka full gir vi oss ut på sightseeing i gamlebyen. En konstant jakt etter kawa og lody (slå opp i ordboka). Tørsten har vært kronisk siden vi kom til Polen. Det er varmt som i Hellas, men nesten umulig å oppdrive noe kaldt å drikke.
Mot slutten av dagen finner vi fram til en luksusrestaurant. Vi bestiller fisk, kjøtt og fransk rødvin. Vi behøver ikke tenke på prisene. Ved å veksle på svartebørsen - og den florerer overalt - blir vi høyeste overklasse her i Polen. Hundre norske kroner blir til 3000 zloty, og det er ihvertfall halvparten av en vanlig månedslønn. Før vi reiste kunne vi lese i norske aviser om polsk hungersnød og katastrofal mangel på nesten alt. Riktignok har vi sett folk i køer og et par forretninger med tomme hyller, men hungersnød må i beste fall være en mild overdrivelse. Vi ser jo stadig vekk lange køer foran iskioskene, og det skal et visst overskudd til for å stå en time i kø for å få en pinne med is.
Luksusrestauranter er selvsagt ikke for vanlige polakker, og i polsk målestokk er det drit-dyrt her. Men vi sposte godt alle ti for 7000 zl og det tilsvarer altså ca 240 kroner. Den polske økonomi er et dobbelt bokholderi over østlig og vestlig valuta. For oss faller det heldigst ut, og vi nyter luksustilværelsen så lenge det varer.
 |
| "Agressive Rock" i Polen. Foto: Tore Neset |
Neste dag besøker vi Solidaritets hovedkvarter. Vi har fått audiens hos lederen for kulturavdelinga. Han viser seg å være en sprek middelaldrende skuespiller. Til tider kommer skuespillerbakgrunnen hans litt for sterkt fram. Det blir for glatt og profesjonelt, lissom. Men stort sett virker han ekte og sterkt engasjert når han snakker. Og det viser seg her at den polske tenkemåte også her skiller seg klart fra den vest-europeiske. Med sensasjon i vente og beven i stemmen spør vi ham om hva som vil skje hvis det blir sovjetisk okkupasjon. Han er tydelig velinformert om hva vestlig opinion blir fortalt. Med et glimt i øyet sier han at det får bli et problem mellom Ivan og det polske folk, et problem som han regner med de vil klare å løse,
Solidaritet vil altså ikke henvende seg til generalene og starte forhandlinger. De vil henvende seg til soldatene og prøve å forklare dem at de har felles interesser med Solidaritet.
Denne optimismen og uredde holdninga møter vi også på andre måter. Vi hører om politiet som stopper folk på gata for å arrestere dem. Men mens de ransaker arrestanten oppdager forbipasserende hva som skjer og tar saken i egen hånd. De stimler sammen rundt politifolkene og mobber og truer dem i samla flokk til de ikke tør gjøre noe annet enn å stikke av - uten arrestanten. Jeg skulle likt å se noe liknende i Norge.
Som vest-europeere flest sitter vi der og tenker på den individuelle frihet, og vi spør Solidaritets-folka om det er blitt større frihet i Polen etter streikene i fjor sommer. Han skjønner ikke hvor vi vil og spør tilbake hva vi mener med frihet. Spørsmålet blir konkretisert til å gjelde teater: er polsk teater blitt friere i løpet av det siste året? Kan man sette opp hvilket stykke man vil? Da ringer det en bjelle et sted i underbevisstheten og jeg våkner opp av dvalen. Polsk teater har jo i årtier vært Europas mest eksperimentelle. Norsk teater er som en søndagsskole i forhold. Folk som Grotowskij og Szajna hadde dødd om de satt her som fluer på veggen.
Jeg skjønner hvorfor de ikke fatter hva vi mener med frihet. Vår vest-europeiske bakgrunn gjør oss mer amerikanske enn vi liker å tro. "You think you're so clever and classless and free, but you're still fucking peasants as far as I can see".
Bildet av oss sjøl som pepsi-reklamerende amerikanske ungdommer vokser idet vi cruiser inn på torget før avreise fra Gdansk. Med høy rock ut av åpne bilvinduer breier vi oss over torget og spiller frisbee under latter og høye tilrop. Frisk ungdom i fin stil og glade farger. Coca Cola adds life!
--
FORTSETTELSE FØLGER
Takk nok en gang til Tore Neset for bilder fra denne historiske turneen, som han har hentet opp fra kjelleren og lagt ut på flickr
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar