tirsdag 29. november 2011

Dette er IKKE gamperock

Dette må ha kosta ei formue, fastslo den legendariske Willy B (bildet), da han anmeldte Kjøtts like legendariske 12-tommer. Bortsett fra det med prisen hadde han rett, og ga toppkarakteren fem stjerner. Les anmeldelsen fra Nye Takter sommeren 1980 her.



KJØTT: Kjøtt (12 " EP) (Fleskeskiver) *****

Kjøtts bidrag nummer to til en ellers så overfylt vinylverden er en slags mini-LP, den er av samme storleik som en LP, spilles på femogførr, og inneholder sju kutt. De aller fleste av disse skulle være kjent nok for de som har sett Kjøtt på scena noen ganger, sjøl om de nok kommer litt annerledes over på plata. Og dermed skulle tida være inne for alle de musikk-interesserte som kommer til å lete etter referansepunkter, dvs etter grupper de kan påstå at Kjøtt har stjært fra og dermed inneholder visse likhetspunkter med.

Og det er ikke få av dem, egentlig, navn som Wire, Ramones, Banshees, Pistols og even The Doors er sannsynlige elementer i den diskusjonen, pointet er bare det at slike diskusjoner er totalt bortkasta. Kjøtt har mekka ei plate som fullt og helt er deres egen, la gå at referansepunktene finnes, men like fullt er dette Kjøtt, Kjøtt og atter Kjøtt.

For å si noen ord om tekstene først, Kjøtt har gitt totalt blaffen i å kome med lange tirader om musikkformer som fremdeles lever, eller har noe som helst sosialrealistisk budskap. Men tekstene har style, og er en del av hele lydbildet. (Vil den trad. norske dikter gå og wanke der borte i hjørnet!)

Men til tross for style, styrke, etc, så er tekstene bare papiret rundt sjokoladen, og sjokoladen er i dette tilfellet musikken. Det går fort hele veien, en liten unntagelse for det aller siste kuttet, "Jeg vil bli som Jesus", som da foruten å ikke gå fullt så fort som de andre, åpner med en skjønn house-of-the-sinking-sun-gitarintro, og vokalist Helge synger at han vil bli som Jesus, Elvis, Buddah & Mao i tur og orden, pluss grunnene til dette. Men for resten av innholdet, la gå at det går fort, at musikken egentlig er enkel, men den er også yderst komplisert på mange måter, pakka inn i stikksag-zikkzakk-gitarsoloer rett som det er, og på "Kloning" dukker det opp et piano her og der som er skjøøønt!!

Og Kjøtt spiller sammen så det er en fryd, det låter tett hele veien, niks egotripping, og batterist Michael er like enorm på plata som på scenen. Helge Gaarder bruker stemmen på en slik måte at selv det platte noregske språket fungerer sammen med Stratocastere og lignende internasjonale hjelpemidler.

Resten av titlene? "Nå vil jeg ikke leke med teitinger mer"/"Urbane Problemer"/"Elektrisk"/"Mannen på taket" og "Primitiv", alt sammen enkelt, komplisert, fort og genialt.
Det må forøvrig ha kosta ei formue å produsere dette her, det stinker ikke utsvetta bunader og røten hestehov av dette, til tross for at det synger på norsk, og er norsk, er det IKKE gamperock!
Finnes det noe band som er bedre enn Kjøtt? Mulig det, men bare Kjøtt er Kjøtt!

Willy B
--
Respekt og R.I.P til rockarkeolog/historiker/journalist Willy "B" Bakken. Han døde i 2010, 59 år gammel, etter et for kort liv i norsk rocks tjeneste. Han anmeldte det som nå er blitt kåret til tidenes norske rockeskive, i Nye Takter 7/8 1980. Altså sommernummeret som kom på gata i juli, noen uker etter at Kjøtt-12eren var kommet i handelen.

Jeg liker hvordan Willy B får fram poenget at dette er noe nytt i norsk sammenheng, hvordan Kjøtt-12eren åpner nye muligheter for norsk som rockspråk. Det går an å være kul på norsk også, slik jo Willy B selv er i språket. Men innspillingen kostet altså ikke en formue. Bandet betalte 7.830 kroner i studioleie, ifølge Kjøtts håndskrevne regnskaper for 1980. At Willy B syntes det låt dyrt, må ha føltes som en stor kompliment for de fem blakke rockerne i Kjøtt.  

Senere jobbet Willy B sammen med Helge Gaarder i Institutt for Norsk Populærmusikk, entusiast-initiativet som la grunnlaget for Rockheim. Både Willy B og Helge G døde før de rakk å se det monumentale nasjonale pop og rock-senteret, som neppe hadde eksistert uten dem. Men Willy B var et rockmuseum helt på egenhånd, med sin omfangsrike samling av plater, plakater m.m, og sitt aldri hvilende engasjement for å samle inn fakta om norsk rocks historie. Hans to bøker om "Norge i rock beat og blues" var lenge bortimot det eneste som fantes i bokform om norsk rock. I all sin anakronistiske stil var og er de uvurderlige kilder, ikke minst stamtrærne han lagde over tildels uoversiktlige norske rock-miljøer.   

Jeg møtte Willy B en håndfull ganger rundtforbi på mørke rockklubber eller i intervjusammenheng. Han var like vennlig og medgjørlig som han var umulig å få tak i, for han hadde bare fasttelefon, og hjemme var han jo sjelden. Han hadde i mange år jobbet med en bok om Motorpsycho, og jeg håper arbeidet med dette blir ført videre etter hans død. Dette materialet skal visstnok være i gode hender.

Willy B skrev et fint minneord om Helge Gaarder på ballade.no ved Helge Gaarders død i 2004.
Og da Willy B døde i 2010 sa folk fine ting om ham på ballade.no her

(Bildet av Willy B er fra Dagsavisens arkiv og ble tatt i 1999)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar