Krohn vs Gaarder - ti år etter

Opp fra skrivebordsskuffen: Kjøttbok-bloggen setter igang med å, eh, "frigjøre" historisk materiale fra arkivene.
Vi starter etter slutten, med et møte mellom Helge Gaarder og Michael Krohn, ti år etter at Kjøtt ble startet og åtte år etter at Kjøtt ble oppløst. Arbeiderbladet/Nye Takters Anders Giæver intervjuet Krohn og Gaarder ved utgivelsen av samleplata "1979-81". Anders Giæver har gitt tillatelse til å legge ut hele intervjuet her på bloggen.

--
Arbeiderbladet 23. august 1989:
FINS DET NO' BAND SOM ER BEDRE ENN KJØTT?


- Finnes det noen vegetarpølser her, flirer ex-Kjøtt-vokalist Helge Gaarder og myser over spisekartet.
- Jeg har ikke blitt vegetarianer, legger han til nesten unnskyldene, - men etter som jeg blir en eldre mann, er jeg blitt litt mer forsiktig med kjøttinntaket.
Av ANDERS GIÆVER
- Jeg trodde aldri jeg skulle få se Michael drikke vin, fortsetter Helge med et anerkjennende blikk på sin gamle trommeslager. - Han var alltid så jævlig streit når vi var på turne; når jeg tok en halvliter, bestilte han en youghurt.
- Det er imaget mitt det, sier Michael fornøyd.


Vi sitter på restauranten på hjørnet mellom St. Olavs Gate og Pilestredet, et steinkast unna Blitz, hvor norsk pønk-tradisjon i høyeste grad er levende fremdeles. Gamle Pilen rett over gata, som huset Oslos første pønk-klubb har derimot blitt kina-restaurant, og bærer lite preg av fordums storhet.

I en kort og hektisk periode fra høsten 1979 til våren 1980 var Kafe Lysthuset i annen etasje på Pilen hver søndag møte- og spillested for Oslos nyutklekkede pønkere, som våren og sommeren i forveien hadde begynt å møtes i sentrum.
- Pønken kom, som alt annet, ganske seint til Norge, sier Helge. - I England var den nesten på vei ut, på det tidspunktet.
- Egentlig hadde den kommet hit tidligere, sier Michael. - Men det var først i 1979 at det ble et miljø ut av det. Da jeg satt på Røa og digga Pistols i 1977 var jeg ikke klar over at det satt folk på andre siden av byen og gjorde det samme, men i 1979 begynte man altså å møtes.
En rekke band med varierende grad av spillekunnskaper men med desto større tempo og spilleglede møttes på Pilen i pønkens gullalder. "Hærverk" - som hadde det mest gjenomført pønka imaget, "De Sjenerte" - som egentlig var for unge til å slippe inn, "Oslo Børs" - som måtte skifte navn til "Oslo Beurs" fordi det kom klager fra børsen, samt en rekke band med navn som "Feber" , "Kollaps" og "Kreft".
Og Kjøtt selvfølgelig, som til tross for at de var noen år eldre og noen hår lengere, vant respekt hos publikum rett og slett fordi de var så jævlig bra.

Michael og Helge er enige om at det egentlig er for tidlig å mimre om fortida, ringvirkningene av hva som ble satt i gang har ikke lagt seg ennå. Ikke desto mindre har Helge og Michael i samarbeid plukket ut låter til en samle-LP med Kjøtt, som kommer på Sonet i disse dager. En riktig lekkerbisken for ekte 78ere hvor Krohn og Gaarders signaturer er fordelt broderlig mellom låtene.
- Hvis man først skal være nostalgisk..., sier Helge med en medgjørlig mine, - ...så kan man jo si at rent kulturpolitisk klarte den norske pønken å få offentligheten til å se på rock'n roll med nye øyne. For første gang ble rock anerkjent som et adekvat kulturelt uttrykk,- kulturministere og andre kulturbyråkrater ble nødt til å ta ordet "rock" i sin munn, på lik linje med "jazz" og "billedkunst".
- Jeg tror at det viktigste som skjedde var at for første gang begynte norsk ungdom å bruke rock til å snakke om sitt eget liv, sier Michael. - Før pønken hadde norsk rock vært mye av en underholdningsgreie hvor grupper og artister kledde seg ut og sang i vei på engelsk. Med pønken ble det om å gjøre å synge om noe som angikk folk, på mange måter overtok vi den funksjonen som visesangerene hadde hatt på søttitallet.

- Og når det gjelder Pilen, fortsetter Helge, - Så savner jeg den litt mer generøse tonen som hersket i miljøet den gangen. Alle banda dreiv jo med forskjellige ting, rent musikalsk, og personlig var jeg endel eldre enn hovedmassen blant publikum, men slikt spilte mindre rolle. Pilen trakk en blanding av pønks og friks - pønkbevegelsen i Norge ble vel strengt tatt båret fram av frikere - og folk var først og fremst ute etter å ha det gøy.
Michael er enig: - Jeg syns det hele tapte seg da pønken begynte å analysere seg sjæl. I begynnelsen drev folk med det for å ha det moro, men så begynte pønkerne å stå fram med dystre tryner i forskjellige media og si at de var redd for atombomben og slik, og da forsvant moroa.

I perioden fra 1980 til 1982 ga Kjøtt ut en mini-LP, to EPer og en LP. Det første produktet var en mer eller mindre ren pønk-skive, eller "rå-råkk" som det het i tidas heilnorske ånd, og allerede på denne frenetiske, og svært sjøllagde lille plata, kunne man merke at gruppa trakk i to retninger:
Michael Krohns to låter, "Et nytt og bedre liv" og "Nei, Nei, Nei" , var enkel og fengende pop-rock innspirert av Ramones svarte humor, mens Helge Gaarders "Flue" og "Blålys" var mer desperate og frenetiske visjoner innenfor det samme formatet.
De to kreative frontene i Kjøtt ble polarisert etter som gruppa utvikla seg. Michael perfeksjonerte sitt uttrykk i undergrunns-hits som "Nå vil jeg ikke leke med teitinger mer" , "Jeg vil bli som Jesus" og "Primitiv" - Helge søkte ut av den tradisjonelle rocken med "Kloning" , "Instamatic" og "Metamorfose".

Med utgivelsen av LPen "Op" i 1981 var det klart at Kjøtt hadde beveget seg mer i Helges retning enn i Michaels. Bortsett fra avslutningslåta på side to, "Jeg gleder meg til år 2000" , var alle låtene signert Helge Gaarder. Kjøtt søkte næring fra mer artistiske og kontinentale stilretninger enn rocken, Michael slutta like etter og starta sitt eget Raga Rockers, og resten av bandet fikk ny trommeslager og skifta navn til Montasje.
- Det som skjedde var vel at Michael var den mest produktive låtskriveren på begynnelsen, mens jeg ble den mest produktive etterhvert, sier Helge.
- Jeg skrev låter hele tida!, avfeier Michael ham.

Begge hevder imidlertid at den påståtte konflikten dem i mellom slett ikke var noen konflikt, og at de egentlig utfylte hverandre veldig bra.
- Egentlig var jeg hypp på at vi skulle bli et Lennon / McCartney-par som skrev låter sammen, sier Michael. - Jeg husker at at jeg ofte likte bedre å spille Helges låter enn mine - musikalsk var de en større utfordring. Samtidig skjønner jeg at publikum digga mine låter mer. Personlig syns jeg Helges beste låter var "Elektrisk" og "Kloning" fra mini-LPen som kom i 1980, men siden har det gått jevnt nedover med fyren, flirer han.

Helge berømmer Michael fordi han har skapt skole for norske rocketekster, og viser til Jokke og Valentinerne, De Lillos og Dumdum Boys som har fortsatt i det samme enkle og slagkraftige formatet. Samtidig syns han det er synd at det bare er denne typen norske tekster som er "godtatt" , og mener at det stadig er lerreter å bleke:
- Det er liksom bare en måte å skrive rocketekster på i Norge. Man godtar uten videre at Waterboys og David Byrne skriver filosofisk funderte ting, men så fort du prøver å gjøre det samme på norsk er du "pompøs" og "pretensiøs". Her til lands har man aldri klart å trå over skillet mellom det intelektuelle Norge og rocken.
- Jeg foreslår at du skriver: "Helge Gaarder er i dag løsarbeider. Michael Krohn er - som vi alle vet - pop-stjerne", smiler Michael fornøyd. - Av dette kan vi slutte at uærlighet varer lengst.

Michael starta Raga Rockers i 1982, og de kommer med sin femte LP til høsten. Helge gikk videre med Modul og senere Circus Modern, laget videoproduksjonen og forestillingen "Eine Keine Angst Musik" , var primus motor i Forente Artister og hadde en kort karriere som redaksjonssekretær i musikkavisa Puls.
Det siste halvannet året har han jobba med et nytt musikkprosjekt, samt oversatt bøker ved siden av.
Og hvordan opplevde de så gjenhøret med Kjøtt etter alle disse årene?
- Det lyder litt gammelmodig, syns Michael. - Du kan si vi jobba med gode ideer under dårlige forutsetninger.
- Noe opplever jeg som oppskrytt, sier Helge.
- Men det er såpass mange øyeblikk der som som er bra - som holder selv flere år etterpå.
-- -- --


Deler av intervjuet er sitert i boka Kjøtt: "Kjøtt". Jeg kom over intervjuet relativt sent i research-prosessen, og det Krohn og Gaarder sa her bekreftet endel ting jeg hadde tenkt, lest og hørt underveis.

Dagsavisen (tidligere Arbeiderbladet) har et digitalt tekstarkiv som strekker seg helt tilbake til rundt 1989, så teksten var enkel å hente ut. Bildene som ble tatt til intervjuet ligger imidlertid begravd i et eller annet analogt lager.

bep