--
Går det an å ha langt hår og samtidig spille pønk? Er det noen vits i å skrive politiske tekster? Rekker en nattoget til Bergen om en innleder et intervju med
KJØTT
kl 21.30 om kvelden?
Første gang jeg så Kjøtt stilte de ikke akkurat med særlig sterke odds. Det var på det etter hvert så kjente (og beryktede) Kafe Lysthuset i Oslo. De som har tilbragt en kveld der vil vite at det ikke akkurat er store avvik fra "one-two-three-four-cut-your-hair"-kjøret som tåles. Kjøtt spilte sammen med Kollaps, et meget typisk Pilen-band, fort, hardt og rått, av unge folk med riktige uniformer. Da Kjøtt entra scena og viste seg å være et band bestående av folk hovedsakelig i midten av 20-åra, og med til dels meget langt hår, ante jeg uråd. Kunne dette gå bra?
Det kunne det. Kjøtt spilte "Blitzkrieg Bop" dobbelt så fort som Kollaps, spilte "The Last Time" og "My Generation" slik de neppe noen gang har vært spilt før, men best av alt var at de spilte et kobbel egenkomposisjoner som fullstendig gikk utenom det en venter seg av pønkmusikk i Norge, både musikalsk og tekstmessig. Kjøtt var godt.
Et par måneder senere kom de til Trondheim, og skapte røre på mange måter, en konsert som blei omtalt i forrige NT, og som det derfor ikke skal sies så mye om her. Det som imidlertid slo meg, var at Kjøtt nå stilte med så mange utmerkede originallåter at de definitivt hadde etablert seg blant de av Norges håp som kan telles på ei hånd.
EPen "Et nytt og bedre liv" bare bekreftet inntrykket. Kjøtt er godt.
En senvinterskveld i Oslo var det tid for å komme til bunns i saker og ting. Jeg hadde veldig dårlig tid, så vår prat blei litt mer stressa enn ønskelig, men vi etablerte oss nå i Soria Morias ølkjeller og lot det stå til.
Kjøtt er fem stykker: Helge Gaarder, sang, Michael Krohn, trommer, Jøran Rudi, gitar, Erik Aasheim, gitar og Per Tro på bass. Disse fem har spilt sammen siden mai 1979, men Kjøtts spede begynnesle går tilbake til seint i -78 og et band med Helge og Erik som visstnok var heller strenge greier. For litt over et år siden begynte folk å sige til, først Per, så Michael og til slutt Jøran, som opprinnelig var stand-in for Erik som hadde skada handa i et forsøk på å bryte inn i øvingslokalet en gang ingen hadde nøkkel, men som fort blei et permanent medlem. Med andre ord var det trangt rundt vårt lille bord i kroken.
- Dere er jo stort sett "gamle" folk (rundt 25, Michael er 20). Hva gjorde dere til pønke-musikere?
- Det var det som gjorde at vi begynte å spille sammmen, fikk lyst til å gjøre noe sjøl. Vi spiller pønk, men er ikke pønkere. - Men enkelte har jo reagert litt på "imaget" deres? (Erik, f.eks, har langt hår og et temmelig respektabelt skjegg).
- Vel, vi forstår jo det, men det er jævli konservativt tenkt, de er jo like teite som faren og mora mi. Men det er morsomt å bli kritisert, til tross for vår alder er vi de sprekeste!- Dessuten er det et alibi overfor hippiene. Vi når et større publikum på den måten. Erik hadde faktisk kort hår før, men lot det gro. Ha-ha.
- Men dere har det bra med pønkerne nå?
- Ja, de er det beste publikummet vårt. Oslo-pønkerne er jævli sympatiske så lenge de liker musikken vår. Vi liker dem når de liker oss. - Det blei litt bråk i Trondheim?
- Ja, men vi er vant med at folk danser på scena når vi spiller, som om vi spilte på Pilen. At enkelte ikke tålte det får være deres sak. En annen ting er at mange nok var skeptiske fordi vi kommer fra Oslo, at de så på oss som store stjerner fra hovedstaden som tror de er noe spesielt. Men det var jo mange som likte det også, og vi spiller gjerne i Trondheim igjen. Vi synes ikke det er noe vits i å ta opp en diskusjon om hva som er best av Oslo og Trondheim. Kjøtts hittil beste spilling skal ha funnet sted på IABs nye tilholdssted Dovrehallen, et sted gruppa er full av beundring for. Litt uenighet er det imidlertid om det er positivt eller ikke å samle alle former for rock på et sted, eller om det ikke vil lønne seg å prøve og profilere litt. Alle er likevel enige om at det begynner å bli lavt under taket på Pilen.
Kjøtts fortrinn er som nevnt gruppas egne låter som er uhørt bra. Disse blir for det meste laga av Helge og Michael, som forresten er sønnesønn av Michael Krohns gate i Bergen, der jeg tilbragte noen av de største kveldene i mitt liv i fjor vår da… (fint, Geir, vi går videre. Red)
Michaels ting, som "Jeg vil ha et maskingevær", "Nå vil jeg ikke leke med teitinger mer" og klassikeren "Et nytt og bedre liv" har tekster med et utsøkt snev av humor og svært fengende melodier. Helges ting er mer basert på det harde dagliglig, og virker i alle fall på meg som mer harde og desperate.
Michael:- Jeg skriver humoristisk fordi jeg ennå ikke har begrepet depresjonen.
Helge: - Mine tekster er også egentlig humoristiske. Jeg digger sinnsyke ting.
- Han har en underlig sans for humor. Tekstene er humoristisk ment, samtidig som de er ganske naive.
- Men vil dere noe med tekstene, er dere politiske? (Journalisten ser dum ut)
- I den grad folk ser tekstene som politiske, er vi det. Vi kler virkeligheten naken slik vi ser den, skriver ikke låter om invasjonen i Afghanistan. Vi er mer hypp på å drive gjøn med verden enn å løse dens problemer. - Men musikken er viktigst, at folk har det gøy.
Det siste blei innledningen til en liten diskusjon om musikkens funksjon, om f.eks det alltid er OK at folk har det gøy til musikk, som under nazistenes seanser under SHam-konserter i London. Man er imidlertid enige om at musikk ikke vil løse verdens problemer, og at det vil være naivt å tro noe annet.
- Hvordan vil Kjøtt utvikle seg?
- Vi vil være konservative…
- Vi tenker ikke på en utvikling i en retning, men likevel vil det nok skje noe. VI vil jo gjerne bli bedre samspilt, uten at det skal skli ut i lange soloer osv. Clash f.eks har jo utvikla seg i gal retning. Noe slikt er vi ikke interessert i.
Et øyeblikk er jeg satt ut av spill. Mumler noe om at gruppa har håp om å drive det til noe i musikken. Pr i dag drives det som bigeskjeft ved siden av studier og vanlig lønnsarbeid.
- Det går vel ikke an i dette nisselandet. Men vi skal satse til det motsatte er bevist. Egentlig er vi alle profesjonelle rockmusikere.
Det kan man godt tro. Kjøtts musikk er solid og tett, "dyktig" framført og meget hurtig. Noe som også kommer fram på gruppas utmerkede EP, som i tillegg til MAI-distribusjon kan skaffes fra c/o Kjøtt-Hue, Tore Hunds vei 6, Oslo 5 blir jeg bedt om å nevne, ettersom gruppa faktisk taper penger på hvert eks MAI selger. Greit?
Før vi gikk ut i kulda, fotograferte og tok trikk til sentrum, sørga jeg for å få vite litt om navnet.
- Kjøtt kommer fra låten "3000 fluer", der vi synger om rødt kjøtt. Så sløyfa vi det røde for ikke å bli forbundet med Rødt Kor o l. Ellers spiller vi jo musikk for kroppen istedenfor hodet, så sånn sett passer det jo bra. Mer er det ikke.
- Stort sett er vi vegetarianere.
--
Men vegetarianere var de neppe. I boka forteller Per Tro i dag: "Vi ville hete Kjøtt, for da kunne vi si i intervjuer at vi var vegetarianere og sånt. Men det var vi jo ikke".I god blogg-/postpunk-ånd har jeg gjort et inhabilt intervju med en av venna mine, nemlig mannen bak dette intervjuet, Geir Rakvaag. 31 år etter er han ikke helt fornøyd:
- Det var jo ikke et godt intervju. Det gikk i et forferdelig hastverk. Det ble mye dill…
Bernt E: - Hvorfor var det sånn hastverk?
Geir R: - Jeg stressa hele den kvelden, jeg skulle med nattoget til Bergen, eller var det Trondheim, og hadde avtale om å møte bandet klokka seks, i det der kollektivet på Sagene. Men de ville de ut og gjøre intervjuet, så da gikk vi ned til Soria Moria på Torshov, og da var klokka blitt åtte-ni, så … ja. Hvorfor jeg ville intervjue dem? Det sier seg selv. De var på vei til å gi ut plate, den EP-en med "Blålys" og "Nei nei nei" (Kjøtts første utgivelse, tre-spors 7tommer singel med to nevnte låter i tillegg til Flue). Jeg hadde fått et prøveeksemplar av plata som de til min store sorg ville ha igjen, så jeg måtte gi det tilbake da jeg møtte dem. Men prøveeksemplaret av The Aller Værste-singelen fikk jeg beholde. Begge inneholder en sang kalt "Blålys": Det er et av de store sammentreffene i norsk rock. Det må ha vært et sentralt begrep i norsk 1980-talls virkelighet for postpunkerne. De må ha følt seg forfulgt.
Bernt E: - Hva var bråket i Trondheim? Det refererer til en konsert på Studentersamfundet i mars, så vidt jeg kan skjønne...
Geir R: - I en hektisk sceneopptreden tror jeg de fikk ødelagt en mikrofon som noen andre eide. Det henger også sammen med en historie der (navngitt norsk band) stjal en mikrofon fra samme sted, men det tror jeg ikke du skal skrive. På den tida var man i sin egen verden som musikkjournalist. Mye var innforstått. Det står at det var bråk i Trondheim, men ikke hva slags bråk det blei.
Bernt E: - Hva var grunnen til at det var blitt lavt under taket på Pilen? (klubbkveldene Kafe Lysthuset på Pilen, det sentrale samlingsstedet for Oslos pønkmiljø i et halvårs tid høsten 1979/våren 1980)
Geir R: - Nei, som det står, var det sentrale krefter i miljøet som ville at alt skulle være veldig basisk pønk. Jeg skal ikke nevne navn… jo, nei, det er iallfall navn som ikke er blitt mindre aktuelle med årene.
Bernt E: - Men hva skjedde i Michael Krohns gate? Det har jeg lurt lenge på.
Geir R: - Det var vel noen private fester i studietida. Det var typisk for den tidas musikkjournalistikk å ta med sånt.
Bernt E: - Så vidt jeg kan skjønne var dette det første intervjuet med Kjøtt utenom fanziner. Jon Rognlien gjorde et større intervju for Gateavisa omtrent samtidig, men det kom ikke på trykk før i mai.
Geir R: - Det var kanskje det første, jeg skal ikke si det for sikkert. Men jeg kan ikke tro det hadde vært noen andre. I det samme nummeret av Nye Takter var det også et intervju med The Aller Værste, som står sentralt i Yngve Knausgård-boka om "Materialtretthet". Det er jeg veldig fornøyd med.
Bernt E: - Og bildet tok du selv. Det er en klassiker. Helge Gaarder har tatt med halvliteren ut på gata, det er kult.
Geir R: Jeg tok det selv, ja. Men hvor er originalen blitt av? Det var vel en slags tilfeldighet. Vi ruslet rett rundt hjørnet for Soria Moria og tok bildet foran slakter Strøm-Larsen, der det står "kjøtt" over vinduet. Det henger der fortsatt, det samme skiltet.
(bildet er scannet og lagt ut på Jøran Rudis hjemmeside for Kjøtt, som dere sikkert alle vet om:
http://users.notam02.no/~joranru/kjott/
Bernt E: - Hvorfor var det sånn hastverk?
Geir R: - Jeg stressa hele den kvelden, jeg skulle med nattoget til Bergen, eller var det Trondheim, og hadde avtale om å møte bandet klokka seks, i det der kollektivet på Sagene. Men de ville de ut og gjøre intervjuet, så da gikk vi ned til Soria Moria på Torshov, og da var klokka blitt åtte-ni, så … ja. Hvorfor jeg ville intervjue dem? Det sier seg selv. De var på vei til å gi ut plate, den EP-en med "Blålys" og "Nei nei nei" (Kjøtts første utgivelse, tre-spors 7tommer singel med to nevnte låter i tillegg til Flue). Jeg hadde fått et prøveeksemplar av plata som de til min store sorg ville ha igjen, så jeg måtte gi det tilbake da jeg møtte dem. Men prøveeksemplaret av The Aller Værste-singelen fikk jeg beholde. Begge inneholder en sang kalt "Blålys": Det er et av de store sammentreffene i norsk rock. Det må ha vært et sentralt begrep i norsk 1980-talls virkelighet for postpunkerne. De må ha følt seg forfulgt.
Bernt E: - Hva var bråket i Trondheim? Det refererer til en konsert på Studentersamfundet i mars, så vidt jeg kan skjønne...
Geir R: - I en hektisk sceneopptreden tror jeg de fikk ødelagt en mikrofon som noen andre eide. Det henger også sammen med en historie der (navngitt norsk band) stjal en mikrofon fra samme sted, men det tror jeg ikke du skal skrive. På den tida var man i sin egen verden som musikkjournalist. Mye var innforstått. Det står at det var bråk i Trondheim, men ikke hva slags bråk det blei.
Bernt E: - Hva var grunnen til at det var blitt lavt under taket på Pilen? (klubbkveldene Kafe Lysthuset på Pilen, det sentrale samlingsstedet for Oslos pønkmiljø i et halvårs tid høsten 1979/våren 1980)
Geir R: - Nei, som det står, var det sentrale krefter i miljøet som ville at alt skulle være veldig basisk pønk. Jeg skal ikke nevne navn… jo, nei, det er iallfall navn som ikke er blitt mindre aktuelle med årene.
Bernt E: - Men hva skjedde i Michael Krohns gate? Det har jeg lurt lenge på.
Geir R: - Det var vel noen private fester i studietida. Det var typisk for den tidas musikkjournalistikk å ta med sånt.
Bernt E: - Så vidt jeg kan skjønne var dette det første intervjuet med Kjøtt utenom fanziner. Jon Rognlien gjorde et større intervju for Gateavisa omtrent samtidig, men det kom ikke på trykk før i mai.
Geir R: - Det var kanskje det første, jeg skal ikke si det for sikkert. Men jeg kan ikke tro det hadde vært noen andre. I det samme nummeret av Nye Takter var det også et intervju med The Aller Værste, som står sentralt i Yngve Knausgård-boka om "Materialtretthet". Det er jeg veldig fornøyd med.
Bernt E: - Og bildet tok du selv. Det er en klassiker. Helge Gaarder har tatt med halvliteren ut på gata, det er kult.
Geir R: Jeg tok det selv, ja. Men hvor er originalen blitt av? Det var vel en slags tilfeldighet. Vi ruslet rett rundt hjørnet for Soria Moria og tok bildet foran slakter Strøm-Larsen, der det står "kjøtt" over vinduet. Det henger der fortsatt, det samme skiltet.
(bildet er scannet og lagt ut på Jøran Rudis hjemmeside for Kjøtt, som dere sikkert alle vet om:
http://users.notam02.no/~joranru/kjott/
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar